Midnight Sun Marathon – 22. juni 2019

Mitt første seriøse forsøk på Breaking 3:20 i 2019

En fin høstdag i fjor, nærmere bestemt torsdag 25. oktober ble idéen om Breaking 3:20 klekket ut av to godt voksne menn på en 3-mils løpetur i Oslo. Idéen var selvsagt superinspirert av daværende Breaking 2:30 (nå Breaking Marathon Limits) med folk som Jann Post, Simen Næss Berge, Andreas Grøgaard m. fl. Vi ønsket selvsagt å være mest mulig lik dem, men vi innså jo rimelig kjapt at vi aldri kommer til å løpe maraton på under 2 timer og 30 minutter. Ved å stokke om på noen tall så var dette prosjektet realistisk for to satte gamle menn. Breaking 3:20 i løpet av 2019 var dermed etablert!

Det er 10 måneder siden det ble klart at undertegnede ville prøve seg for 3. gang på maratondistansen ifm Midnight Sun Marathon i Tromsø. De to første forsøkene endte med 03:34:28 (2016) og 03:28:42 (2018). Siste maraton ble gjennomført under Hadsel maraton i august 2018 der jeg løp inn til PB på 03:21:01. En kjent herremann fra Tromsø som løper maraton raskere enn de fleste andre her til lands har sagt at hvis Strava (trenings-app) viser eksakt distanse på et konkret løp så er løypa pr. definisjon for kort. Min Strava fra Hadsel viste 41,50 km så dermed har jeg lurt om jeg faktisk løp en hel maraton selv om traséen er kontrollmålt av Kondis.

Etter undertegnedes famøse forsøk på Breaking 3:20 ifm Bislett 50 km i februar i år har all trening vært fokusert mot Midnight Sun Marathon. Jeg har fulgt et konkret treningsopplegg fra Hansons Marathon Method som har gått over 18 uker. Dvs at jeg startet opp mandag etter Bislett 50 km i slutten av februar. Jeg er av den typen som mener at treningsglede bør overstyre et fastsatt treningsregime, og av og til tar jeg en kontroll opp mot egen fødselsattest for å få en bekreftelse at sånn bør det egentlig være. For å være ærlig så var jeg veldig usikker på om jeg ville klare å holde ut et slikt program over 18 uker.

Min 18 ukers treningsplan for å klare sub 3:20 på maratondistansen.

Jeg skal ikke beskrive treningsopplegget i detalj (det finnes blogger der ute som gjør den jobben mer effektivt), men jeg har faktisk klart å følge programmet tilnærmet 100%. Som den excel-nerden man er så viser tabellen over at jeg kun har en – 1 – økt som ikke har blitt gjennomført. Det var 17. mai og det var faktisk veldig greit at jeg ikke presset inn en økt da. I tillegg lyver de grønne feltene på noen onsdager da jeg har kjørt en rolig økt på en hviledag. Intensiteten på intervall- og tempoøktene har stort sett blitt avholdt i litt hurtigere fart enn hva programmet tilsier, men det har vært helt ok.

Etter utgangen av uke 17 og kun 1 uke igjen til eksamen hadde jeg aldri følt meg i bedre form. Flytfarten på ordinære rolige treningsturer var merkbart hurtigere enn tidligere og kvalitetsøktene har vært overraskende gode.

Fra en av mine treningsturer.

Hva skjedde så i uke 18 – siste uke før konkurranse og et excelskjema som viser ildrødt. På mandagen kjenner jeg at det lugger litt i kroppen, men valgte likevel å ta en rolig tur på 9 km. Etter treninga kjentes det for så vidt helt greit ut, men da jeg våknet på tirsdagen har jeg en stemme som en hardbarket rockeartist med litt for mange whiskey innabords. Faen, det skal ikke være mulig!! 4 dager igjen til race-day og her sitter jeg med en grøtet hals og en grov, rusten stemme.

Rent treningsmessig har dette ikke noe å si, snarere tvert om. Hvile for en gammel sliter passer egentlig bra, men en sår hals passer ikke helt inn for en snart 50 års gammel gubbe som har planer om å løpe sitt raskeste maraton! Min gode og snille fru fikser fort en heksebrygg i form av 2 liter ingefærshot, og jeg tror aldri jeg har spist så mange poser med fisherman friends i løpet av denne uka. På torsdag er jeg ankommet Tromsø i forbindelse med jobb og jeg er faktisk usikker om jeg skal melde inn en DNS, og satse videre på en maratonstart i Hadsel i august. Allmenntilstanden min er imidlertid god da viruset kun sitter i halsen. På fredagen, dagen før løpet, tar jeg en kort løpetur for å sjekke ståa. Resultatet er positivt og jeg bestemmer meg for å gi Breaking 3:20 en sjanse.

Race-day

Midnight Sun Marathon – 30 års jubileum!

Av rundt 1100 deltagere på maratondistansen er ”bare” 170 løpere fra Norge. Jeg skjønner det bare ikke – dette er løpet som bare alle maraton-elskere må få oppleve!

Ja, jeg vet, dagen blir veldig lang ved å vente på starten klokken 20:30. Ja, jeg vet, det kan være utfordrende i forhold til vær og vind. Men, hvis du har sans for løpeglede, god stemning, en proff arrangør så stiller du på start i 2020!

Som sagt, dagen ble lang, og i tillegg høljeregnet det fra tidlig morgen og det ville fortsette videre utover ettermiddagen og kvelden. Perfekt for meg, jo flere som hater jo bedre for meg!

Hva var så min masterplan i forbindelse med løpet; jeg hadde to målsetninger – kom deg i mål før kl 23:50 og disponér løpet på en god måte.

Rimelig avslappet før start… Foto: Annie Småback.

Start – 3 km (fra sentrum og over brua til Tromsdalen)

Jeg stilte meg langt fram i startrekken for å unngå unødvendig ”plunder og heft”. Startskuddet gikk og jeg fulgte strømmen gjennom gatene i sentrum. Det kom selvsagt løpere forbi i en fart som virket som 3:45-4:00 pr km, men jeg tenkte ”see you later”. Løpinga over Tromsøbrua til fastlandet gikk som planlagt, jeg holdt igjen både oppover og nedover.

3 – 19 km (tilnærmet flatt parti på fastlandet/Tromsdalen)

Da jeg kom over til Tromsdalen så var planen å stabilisere farten på 4:30-35 pr km. Det viste seg imidlertid ganske kjapt at flytfarten lå mellom 4:25 og 4:30. Jeg ble ikke stresset over dette da både puls og følelse kjentes veldig bra. Jeg passerte 10 km rett under 45 minutter, og da hadde vi hatt litt motvind de 7 siste km. Både kropp og bein kjentes helt fin ut og jeg løp mye for meg selv. Det var selvsagt mange løpere rundt meg, men det dannet seg ikke naturlige grupperinger. På vei tilbake mot brua og Ishavskatedralen i Tromsdalen tikket det inn på klokka km-tider på 4:19, 4:23, 4:20 og jeg tenkte; ”dette går for fort!”, ”dette får du svi for senere”. Når både kropp og bein føltes helt fin så var det ikke fullt så enkelt å slakke ned på flyt-tempoet.

Hva så med drikke og næring? Jeg har i treningsperioden løpt mye med vannflaske i hånda og dette har gått helt fint. Jeg startet løpet med en 0,3l vannflaske der jeg hadde teipet fast en gel. Jeg hadde også med 3 gel i beltet. I tillegg var det drikkeposter for hver 5. km.

19 – 21 km (over brua fra Tromsdalen og inn til sentrum)

Rett før bropasseringen får man et par kneiker og planen var å roe litt ned her samt forseringen av brua – både opp og ned. Dette fungerte etter planen, og det kom et par stykker susende forbi som jeg hadde passert litt tidligere. Jeg har som nevnt løpt denne distansen et par ganger tidligere og i år som tidligere var det noen barn som hadde rigget opp en drikkestasjon ved Ishavskatedralen. Det høljet ned på dette tidspunktet men de samme barna stod og tilbød drikke til alle oss som passerte. Jeg vedder på at de står der til neste år også – jeg kommer innom også da!

Passering halvmaraton ble unnagjort på 1 time, 34 minutter og 19 sekunder. Mao: jeg lå rimelig godt an – mulig litt for godt an – i forhold til Breaking 3:20. Masterplanen tilsa passering halv på 1:37-38.

21 – 32 km (sentrum – flyplassen/vending)

Siste halvdel av distansen kjenner jeg rimelig godt. Fra mange tidligere treningsturer kjenner jeg hver sving og hver lille kneik. Det er også nå maratondistansen begynner ”å dra seg til”. Da jeg passerte sentrum etter 22 km fikk jeg mye god support fra Team 6847 – vårt eget løpenettverk i Harstad. Jeg hadde en idé om å få langet egen drikke her, men da jeg forhørte meg med arrangøren så var dette ikke innenfor reglementet – derfor utgikk dette. Stemningen hos unge Liavik var fortsatt god, men km-tidene stabiliserte seg fort i overkant av 4:30, og jo nærmere flyplassen jeg kom så viste 4:4x tallet på klokka.

Sarte sjeler bør hoppe over neste avsnitt.

Jeg er dessverre litt plaget med magen, både på treninger og løp og derfor hadde jeg tatt noen grep mot dette foran løpet. Imodium var innhentet og 2 tabletter var inntatt i god tid før starten. Jeg skal ikke gå i detalj, men da jeg nærmet meg flyplassen så holdt dessverre ikke 2 tabletter og jeg fikk et lite pit-stop før jeg var klar for fight igjen.

Ved vending på flyplassen etter 32,1 km viste klokken 02:26:13, og km-tiden hadde falt til 4:33 min/km. Jeg måtte dermed fullføre den siste mila på ca 53 minutter for å klare tidsmålet på under 3:20. Jeg følte fortsatt at jeg hadde kontroll på denne sluttiden.

32 – 39 km (flyplassen – sydspissen Tromsøya)

Gjennom min 18-ukers treningsperiode så har jeg visualisert denne strekningen et utall ganger. Jeg kan traséen i detalj og det er her jeg skal vise at jeg er en habil maratonløper. ”Løp kontrollert opp bakken ved Langnes og sett fart på langstrekningene mot sydspissen”. ”Ro ned ved kneika før jeg kommer til vending på 10K-traséen samt bakken ved Folkeparken”.

Jeg feilet dessverre her, og det irriterte meg i løpet og det irriterer meg fortsatt! Da jeg kom fram til 37,2 km (vending 10 km trasé) hadde jeg 26 minutter og 10 sekunder for å klare målet. Det tilsvarer en fart på 5:14 min/km de siste 5 km. Flytfarten de siste par km før dette punktet lå på 5:20-5:30.

Jeg hadde stålkontroll på passeringen etter 37,2 km og tanken om en sluttid på under 3:20 var ikke udelt positiv med tanke på at jeg måtte forsere en bakke som fortonet seg som Brennerpasset i Østerrike på dette stadiet i løpet. Jeg hadde nærmest kapitulert. Kroppen sa nei, og beina ville ikke mer. Faen – nå kom svien pga for høy fart i starten!

Selv om både hodet og beina sa nei så hadde ikke hodet gitt fullstendig opp. Heldigvis kom det flere kjenninger som løp halvmaraton susende forbi og ga oppmuntrende ord. Stian, Erik, Kim-Roger, Torstein og August: takk!

Da det gjenstod 3 km hadde jeg drøye 15 minutter igjen for å klare målet.

39 – Mål (sydspissen – sentrum)

Da jeg vendte snuten mot sentrum ved sydspissen av Tromsøya tenkte jeg: ”er det greit å få en sluttid på 03:20:16?” Nei! Alle mine motivasjonsfaktorer skal jeg ikke beskrive her, men jeg tenkte blant annet på Simen Næss Berge sitt løp i Berlin i 2018 der han løp inn på 02:29:59 og klarte Breaking 2:30. Jeg klarte heldigvis å mobilisere de siste 3 km inn mot mål. Yngvild Kaspersen passerte meg i et helsikes tempo og da fikk jeg idéen om at Hilde Aders skal få jobbe hardt med å passere meg. Ho gjorde selvsagt det ved Fylkeshuset, og da jeg passerte skiltet ”1 km igjen” hadde jeg 5 minutter og 30 sekunder igjen! ”Dette vil gå!”, ”Men det kan reelt sett være 1,1 km igjen”. ”Faen!” Den siste kilometeren hadde jeg tunnelsyn og det ble heiet fra gode løpevenner på slutten, men jeg enset det knapt. 30 meter før målgang ser jeg målklokka og skjønner hva 18 ukers trening har medført.

5 meter før målseilet!

Breaking 3:20 i boks – tiden ble 3 timer, 19 minutter og 26 sekunder. Jeg kunne selvsagt nå beskrevet målgangen som både magisk, episk og euforisk. Men nei, jeg var selvsagt glad og fornøyd med å ha klart målsetningen. Jeg var også tilfreds at jeg klarte å mobilisere de siste 3-4 km inn til mål, men jeg burde klart å disponere løpet bedre gjennom 18 ukers målrettet trening.

Det ble 9. plass i klasse M45-49 og beste norske utøver – det er da noe!

Ja, man bør være 100% frisk når man starter på et maraton, og det hadde selvsagt vært ”kjekt” å si at denne forkjølelsen medvirket til svikten på slutten. Men, når jeg klarer å løpe den første halvdelen på drøye 1 time og 34 minutter uten å kjenne noen antydninger til ”slim og gørr” så skal jeg heller analysere på andre faktorer på hvorfor det buttet fra 32 til 38 km.

Uansett, jeg er veldig tilfreds at jeg klarte Breaking 3:20 på første seriøse forsøk. Jeg er også veldig fornøyd at jeg slipper kont.eksamen i august ifm Hadsel maraton. Da skal jeg heller prøve på sub 1:30 på halvmaraton!

En sliten men fornøyd mann!

Jeg vet ikke når neste maraton blir, men det jeg allerede vet er at da blir det forsøk på ”Breaking pi” som tilsvarer 03:14:16. Jeg vet at dette er realistisk! Inntil da skal jeg heie på Thomas K. Føre – jeg håper at han finner et fint maratonløp til høsten, og med den vinnerskallen som bor i han så vil også han beseire Breaking 3:20!

Til høsten skal jeg trene fram mot Bislett 24 hours, og der er planen å løpe 4 maraton på 24 timer!

Jeg er heldig – jeg har en kropp og bein som tåler en del juling. I tillegg har jeg Solfrid, min fru, som lar meg få holde på med den hobbyen som jeg liker best! ❤

PS: For de som lurer – Nike Vaporfly 4% innfridde så det holdt! Disse skoene ”holdt meg oppe” da det buttet som verst!

 

Vi løpes!

Trond Arne Liavik

Døll og dvask i Syden

Etter en oppløftende sesong i 2018, med 39:45 på mila og 1:30:13 på halv, skulle prosjektene #Breaking320 og #løpekroppen2019 fortsette med fornyet styrke inn i det nye året.

I-landskatastrofe

Januar ble grei nok. Februar og mars ble en to måneders sammenhengende i-landskatastrofe. Mye jobb og lav treningsmoral gjorde unge Føre til en døll og dvask gutt.

Nokså unge kompanjong Liavik fra B320-bataljonen holdt koken med sin tredje deltakelse på Bislett 50 km i februar. Han, som nå er halvveis i en 18-ukers opptreningsperiode frem til Midnight Sun Marathons 30-årsjubileum, må da vel ligge langt foran? Han har mengden, men har han farta? Uansett, han har en plan og han følger den. Det bør gi resultater. Det blir spennende å følge hans reise under MSM lørdag 22. juni fra kl 20:30!

Men tilbake til den kardio(d)vaskulære misfiten fra landsdelen hvor det er «ise fette kaldt», hvor gressbrannfare er noe vi bare hører om på Dagsrevyen og hvor selv lukten av asfalt er fraværende frem til sola snur igjen ved St. Hans. Enn at jeg tillater meg selv å synke så lavt formmessig? Late som om løpeformen er hermetisk når den i realiteten er ferskvare. Leve som om karbolading av typen «jula varer helt til påske» er nødvendig for å være klar til vårens løpetid. Hadde enda jobben min vært fysisk, så kunne jeg kanskje sluppet unna noen av vinterens straffekilo. Men nei, arbeidsdagen tilbringes på kontor.

Jada, jeg vet det ligger i hodet. Det er mye som ligger der. Det aller meste faktisk. Ikke noe å skylde på, annet enn meg selv, når det gjelder kosthold. Ei heller når det gjelder å komme seg ut selv om det er seint og mørkt og kaldt og glatt og vind og surt. Det ligger i hodet. Men mulig jeg bør skifte til flat terskel på ytterdøra. Og kjøpe mølle. Og gå til innkjøp av et par nye løpesko.

Treningsleir i Syden

Men så kom to kjærkomne ferieuker på Gran Canaria, og tradisjonen tro er det løpings om morran før de andre rekker å si «buenos dias». Opp i otta, alt fra kl 05.15 til 6 og tilbake kl 07.10 – fortsatt i otta – for å rekke frokost kl 07.30.

For å booste formen satset jeg på å tyne meg gjennom korte intervaller så ofte som kroppen tillot det, og spe på med rolige økter mellom. Og ellers stjele meg en kilometer eller to ved høve.

Det begynte jo utrolig bra med gnagsår under vinterlagrede føtter bare timer etter ankomst. Jeg måtte bare teste asfalten uten sko. Noen økter og gnagsårplastre senere, var alt tilnærmet som normalt igjen.

Jeg fikk kjørt et par av intervalløktene to ganger for å kunne sammenligne. Både 10 x 800 m og 15 x 400 m ble gjennomført med store forbedringer, naturlig nok. Har ikke helt føling med egen VO2maks/terskelfart, og har ikke løpt med pulsbelte så langt i 2019. Men jeg fikk smakt på 3:30-tempo på et par av de raffeste dragene.

Jeg fikk løpt 220 km på 14 dager, noe jeg må si meg svært fornøyd med.

Breaking 3:20 er representert på to distanser under Midnight Sun Marathon 2019. Foto: Thomas K. Føre.

Påskens budskap

Bart Yasso-økta med 10 x 800 m skulle tilsi at Breaking 3:20 er innenfor rekkevidde i 2019. Men det er likevel et stykke igjen til den kan regnes som bænkers! Tempoøktene kommer med vårens konkurranser, og så må jeg få ei langøkt i uka. Jeg bør ligge på 60-70 km løping i uka over tid.

Påskens budskap får derfor være at #løpekroppen2019 har gjenoppstått fra de dølle. All erfaring tilsier at jeg faller tilbake til gamle synder, før eller siden, men jeg håper selvsagt å utnytte denne kickstarten i videre forberedelser til #løpekroppen2019.

Høstmaraton for pokker

Under MSM skal jeg løpe halvmaraton. I skrivende stund er målet sub 1:30. Jeg har ikke planlagt noe maraton i år, som i seg selv nærmest burde diskvalifisere til å synse om Breaking 3:20. Det blir likevel neppe noe maratonløp i vår.

Jeg kan ikke tillate meg selv å bryte Tromsø Mountain Ultra 50 km-streaken som til nå teller syv strake siden 2012. Her vil det dessuten være mer i nærheten av Breaking 6:40 tidsmessig. En slik utskeielse, for øvrig behørig beskrevet på egen blogg, er ikke optimal med tanke på en høstmaraton.

Jeg må da for pokker få inn et maratonløp i kalenderen. Kanskje jeg skal prøve Amsterdam eller Frankfurt igjen. Eller kanskje München.

Vi får se. Det løser seg nok for dølle og dvaske gutter.

Løpehilsen,
Thomas K. Føre

Status ”Breaking 3:20 i løpet av 2019”

– En oppdatering som nok en gang er skrevet i fullt alvor ispedd litt humor.

Da er snart 1/3 unnagjort av 2019, og verken undertegnede eller min kompanjong Thomas K. Føre har gjort noen seriøse forsøk på maratondistansen i år. Er ”Breaking 3:20” kun en liten kuriositet eller finnes det et lite snev av realisme for 2 satte middelaldrende menn? Heldigvis er ikke løpesesongen 2019 kommet i gang her oppe ved iskanten!

Undertegnende gjorde imidlertid et lite forsøk på B3:20 i forbindelse med Bislett 50K den 16. februar i Oslo. Løpet var fulltegnet lenge før jeg fikk idéen om å prøve meg på dette løpet (jeg har deltatt 2 ganger tidligere), men uka før løpet fikk jeg kjøpt et startnr fra en som dessverre ikke kunne delta. Inngangen til løpet var dermed perfekt – null spesifikk forberedelse, og jeg stilte på startstreken med høye skuldre og vibrerende nesebor. Vel, planen holdt til rundt 18-19 km. Da gikk det meste i dass – bokstavelig talt! Jeg vurderte å stoppe lenge før man passerte maraton (ja, man får en offisiell tid ved maratonpassering på Bislett 50 km), men karret meg inn på maratontiden 03:59:47. De første 21,1 km ble for øvrig unnagjort på ca 1 time og 41 minutter… Hva om jeg hadde unngått mageproblemene, hadde målet om B3:20 vært realistisk? Et soleklart NEI!

En litt betenkt Liavik etter Bislett 50 km som stoppet etter maratondistansen.

Søndag 17. februar satte jeg kursen nordover og heim med støle bein og ”et soleklart Nei” i bagasjen. Kun drøye 18 uker til årets store mål – Midnight Sun Marathon (MSM) i Tromsø den 22. juni, der planen for å klare Sub3:20 var løping på lykke og fromme…

Før denne søndagen var omme var den uskyldsrene ”lykke- og frommeplanen” blitt erstattet med en metode(!) – en metode som lød så klingende som ”Hanson Marathon Method”. Kult, mannen som flere ganger hadde uttalt at han aldri skulle følge et ferdig rigget treningsopplegg satt nå med et ferdig ”cut and paste” program i excel! Nå var det alvor, og når det er alvor så er det excel som gjelder – selv Strava alene blir for overfladisk! Det eneste som manglet nå var en egen coach. Ja, en mann på snart 50 år med egen coach – det skulle tatt seg ut…

Programmet er på 18 uker, og flaksen var selvsagt på min side da det var nøyaktig 18 uker igjen til Midnight sun marathon! Motivasjonen var på topp, og jeg var klar til å gjøre jobben! Jeg var klar til å følge programmet til punkt og prikke! Min eneste lille bekymring var at ”Race day” var oppført i programmet på søndag i uke 18, mens mitt løp avholdes lørdagen i uke 18. Jeg startet dermed programmet med et avvik som var større enn toleransegrensen…

Min plan for ”Breaking 3:20” under Midnight Sun Marathon i Tromsø i juni.

”Regimet” til Hanson er ganske greit å forholde seg til. Det er kvalitetsøkter på tirsdager og torsdager i form av intervaller og tempo-økter. Søndager er avsatt til langturer med ulik intensitet og form (progressive økter, fast finish, fartlek osv). De øvrige øktene er rolige treningsturer/restitusjonsøkter. Intervalløktene på tirsdagene er lagt opp i 2 segmenter; fram t.o.m. uke 10 kjøres øktene i tempo som tilsvarer farten man har i et 5K/10K-løp. For mitt vedkommende vil dette være rundt 3:50-4:00 min/km. Fra uke 11 økes lengden på intervalldragene og farten vil være rundt 10 sekunder hurtigere enn antatt maratonfart (MP). Min ønskede MP er på 4:44 min/km. Tempo-øktene på torsdagene kjøres i maratonfart.

”Hanson Marathon Method” – det er godt mulig du som leser også trekker litt på smilebåndet, spesielt hvis du husker tilbake noen år.

Når dette skrives er jeg halvveis i programmet, og er i ferd med å avslutte uke 9 eller kall det gjerne ”one more”-uka. Jeg har kjempet meg gjennom uker som ”Been there before”, ”Watch over me” og ”Fire on the mountain”. De kommende ukene blir dessverre ikke noe bedre; ”Tearing it down”, Your illusion” og ”The walk”… Uansett, jeg vet at min status lørdag kl 20:30 i uke 18 er: ”I am” (ready)!

Diskografi – Hansons 4. Studioalbum (2007)

Okey, jeg har så langt fulgt programmet 100%, og heldigvis har jeg unngått sykdom og skader. Jeg er spesielt fornøyd med at kvalitetsøktene har blitt gjennomført iht planen uten at dette har fått konsekvenser på etterfølgende økter. Tempo-øktene og deler av langturene har imidlertid blitt kjørt i et hurtigere tempo enn hva planen tilsier, men for meg har det kjentes riktig. Selv om distansen på tempo-øktene vil øke de kommende ukene vil jeg prøve å løpe disse i 4:30-fart. De lengre intervallene som kommer nå framover vil også gå litt hurtigere enn det som Hanson anbefaler på mitt nivå.

Det er nå 2 måneder til MSM, og jeg har ingen konkrete konkurranser i denne perioden. Unntaket er siste helga i april med sesongåpning i Kvæfjord med et løp på 3,6 km. Jeg har også lekt litt med tanken om et halvmaratonløp i slutten av mai måned, men er veldig usikker om dette vil være fornuftig.

Nå i Påsken har familien vært på besøk i Stockholm, og det har blitt noen fine løpeturer på tørr asfalt og gode sommertemperaturer. Jeg har sågar vært innom et større shoppingsenter i byen der man tilfeldigvis ramlet innom en Nike-store. ”Drømmenes sko” – Nike Vaporfly 4% – lyste imot meg da jeg kom inn, men selv ikke lyden ”vap-vap-vap” klarte å friste nok til at jeg prøvde disse.

Vel, det tok bare 20 timer og en ekstratur på 120 km (takk for lån av bil!) før disse skoene ble mine.

Mine nye Nike Vaporfly 4%.

Disse skoene skal nå legges til ekstra modning noen uker, men jeg har jo selvsagt tatt en liten løpetur med ny-anskaffelsen. Når man fjerner alt av ”placebo-effekter”, ”for-dyre-sko effekter”, ”troen-på-bedre-tider effekter” osv så var skoene helt ok…

Hvordan er så målsetningen foran MSM? Kommer jeg til å endre denne nå i forkant med nye metoder og nye sko? Kommer jeg til å gå en liten meditasjonsrunde i forkant av starten for å satse på noen ”drømme-tider”? Nei!

Det eneste jeg skal gjøre lørdag den 22. juni er å løpe fortere enn 3 timer og 20 minutter på 42195 meter i gatene i Tromsø. Så enkelt – og så vanskelig – er maraton!

I am – and will be ready!

 

Vi løpes!

Trond Arne Liavik

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bislett 24-timers 2018 – døgnet der alt klaffet!

”Good luck to everybody, and remember that you only have 24 hours” (hørt fra speaker Henning Lauridsen da starten gikk).

Det var egentlig den meldinga jeg trengte da startskuddet gikk. Det høres selvsagt helt crazy ut, men man har faktisk bare 24 timer på å komme seg gjennom flest mulig runder nede i kjelleren på Bislett for å nå sitt eget mål. På (nesten) samme måte hvis man har som målsetning å løpe 3000 meter i 4:00-fart – da har man kun 12 minutter til disposisjon 😉 Fordelen med et 24-timers løp er imidlertid at man slipper blodsmaken i kjeften.

På sedvanlig vis hadde man i forkant av løpet gått ut med målsetning om 150 km, og man hadde i tillegg klart å blåse ut drømme-målet på 100 miles. Jeg hadde sågar laget en konkurranse der det vanket en marsipangris til vinneren som tippet hvor langt jeg kom til å løpe. Vel, døgnet var nå kommet da en gammel sliter skulle levere i virkeligheten – ikke bare på sosiale medier.

(Les her om løpet fra i fjor og årets forberedelser)

 

Døgnet – fra lørdag 24 november kl 10:00 til søndag 25 november kl 10:00.

Jeg ankom kjelleren på Bislett stadion en drøy time før start, og fikk hentet mitt spesialbestilte startnummer – 150 (gjett hvorfor!). Deretter ruslet man over til supportsonen der man fant et ledig bord som var satt opp av arrangøren. Dette skulle være min stasjon de neste 24 timene. Selv om jeg tok utgangspunkt å benytte mattilbudet som arrangøren tilbød hadde jeg med litt drikke og mat som var ment å bruke på slutten av løpet.

Det kunne ikke bli annet enn startnr 150 på årets løp.

Jeg hadde på forhånd avtalt å dele bord sammen med ultra-damene Rakel og Wenche fra Lofoten. I tillegg var Stig, mannen til Rakel, med til Oslo for å supportere kona. Generøse Lofotværinger inkluderte meg i denne supporten, og i ettertid ser jeg at dette var til meget god hjelp! Jeg hadde også fra tidligere hatt kontakt med Guro Skjeggerud fra Tromsø som skulle være støttespiller for Åshild da ho selv ikke kunne løpe pga skade. Også Guro hjalp meg hele veien gjennom 24 timer. Fra å reise alene hadde jeg nå plutselig et apparat på sidelinja – snakk om luksus! J

Løpebanen på Bislett er på 546 meter, og jeg har fra tidligere løpt noen runder der nede. Jeg valgte likevel å gå 1 runde for meg selv før start – kall det gjerne en meditasjonsrunde. Det var på denne runden jeg tok det endelige valget på noe som har surret litt i hodet et par uker – Jeg går for 100 miles (161 km)! Målet på 150 km lå fast, men hodet ble skrudd i riktig modus. ”Trond Arne, det er nå du har sjansen – det er nå du har muligheten”.

Starten på løpet og de første timene gikk som forventet. Jeg fant fort riktig fart (6:40-6:50 min/km) som tilsvarer i underkant av 70 minutter på 10 km. Jeg har veldig liten erfaring med slike 24-timersløp, men jeg vet at kunsten er å løpe litt saktere enn sakte-løping (ift eget nivå). Dette er faktisk en utfordring når både bein og kropp er 100%. Tidlig i løpet kom jeg i prat med en veldig trivelig kar fra Bodø, August Steffensen. Dette var hans første 24-timersløp og han hadde litt av samme innstilling som meg. I tillegg hadde han satt i gang en innsamling til Kreftforeningen ifm sitt løp. Kudos!

De første timene gikk med til å få i seg nok drikke og næring helt fra starten. Arrangøren stilte også i år med et godt utvalg, men jeg holdt meg kun til vann, frukt og brødmat. Dels for å unngå magetrøbbel og for å gjemme godbitene (sjokolade, cola m.m.) til senere ut i løpet. Ellers så gikk rundene greit ved å høre på musikk fra høyttalere som var plassert ut over hele banen , studere løpestilen til andre løpere samt prøve å analysere ”Hvor gikk det galt i ditt liv” til alle oss som løpte rundt i et hamsterhjul.

Etter et par timer får jeg et spørsmål fra Guro når jeg passerer supportsonen: ”Hvor langt skal du løpe?” Shit, hva svarer jeg nå; målet er 150K, men hodet er innstilt på 100 miles. Jeg snur meg, og angrer allerede på svaret da jeg slenger ut: 161 km…

I greit driv forbi supportsonen. Foto: Stig Hagen.

Etter 6 timer har jeg passert 51,32 km, og jeg ser i ettertid at jeg da hadde løpt ca 2 km lengre enn løpet i fjor. Bein og kropp kjentes veldig bra ut, og det var ingen problem med næringsinntaket. Som i fjor kom Team 6847, avd Oslo ved Anja innom, og jeg fikk tatt en kort og fin prat med henne. Det var veldig hyggelig – og motiverende – at noen faktisk kom innom og sjekket ståa! Takk Anja! J

Snittfarta etter 6 timer lå på 6:57 min/km. Det var satt opp en egen storskjem ved start/mål-området som viste hvor mange runder man hadde løpt, total distanse, plassering og snittfart. Jeg valgte bevisst kun å forholde meg til løpte km. Farten skulle styres etter hvordan kropp og bein føltes og ikke hva som ble vist på en TV-monitor.

Mellom time 6 og 12 gikk farta naturlig nok litt ned, men i motsetning til i fjor klarte jeg i år å holde noenlunde jevn fart i denne perioden uten å ta pauser utover nødvendige stopp mht mat/drikke, do-besøk og massering av lår. Kroppen føltes veldig bra, og etter ca 10,5 timer la jeg inn 3 runder i 5:20-fart for å bryte litt opp i løpemønsteret. Det føltes faktisk helt greit å holde denne farta, men valgte klokelig å gi meg etter 10 minutter. Det som var ekstra gøy var at man nå løp forbi flere av de raskeste gutta på banen!

Etter 12 timer hadde jeg løpt 95,55 km, og snittfarten var nå sunket til 7:29 min/km. I forhold til fjoråret hadde jeg løpt ca 9 km lengre. Klokken var blitt 22:00 på lørdagskvelden, og det var nå utover man ville få svar på flere ting; er treningsgrunnlaget bra nok, er den mentale tilstand klar for kampen utover natta, og sist men ikke minst, vil man klare å få i seg næring? Man kjente selvsagt at både bein og kropp hadde holdt det gående i 12 timer, men jeg var veldig klar for kampen som skulle komme! Motivasjonen var på topp og jeg visste at jeg lå godt an i forhold til egen målsetning (100 miles).

Jeg hadde på dette tidspunktet av løpet allerede fått flere hilsninger fra familie og venner som ble lest opp av speaker. Dette var utrolig motiverende og gav ekstra inspirasjon! Takk til Marit som ga en klar beskjed om at det gikk for sakte – herlig! Takk til Lisbeth fra Tyskland som ønsket meg velkommen til Hamburg Maraton i april 2019 (vi får se – Breaking 3:20 i Hamburg høres ikke feil ut!), takk til mine kjære Solfrid og Emrik <3, og takk til alle dere andre! Jeg fikk imidlertid en ny hilsen etter midnatt. Når man får en hilsen fra en tidligere arbeidskollega som man ikke har snakket med på 5-6 år som sier at han følger med og at jeg må stå på så gjorde det veldig inntrykk! En herlig blanding av overraskelse, følelser og en kraftig motivasjonsboost! Takk Ola – den var kjærkommen!

Hvordan utartet natta seg mellom kl 22:00-04:00 (12 – 18 timer løpt)? Jeg har hele tiden ment at man må gjøre denne type løp så enkelt som mulig, dvs at man ikke kompliserer ting alt for mye. Jeg tror dette er oppskriften for meg. Men likevel, jeg har ikke tall på hvor mange treningsturer i forkant jeg har hatt der jeg har tenkt og visualisert akkurat på denne perioden av løpet. Denne perioden av løpet er svært viktig, og som jeg nevnte i en tidligere bloggpost mente jeg at jeg ville ha kontroll fram til 100 løpte kilometer. Jeg var nå kommet til dette stadiet, og ikke f.. om psyken skulle knekke meg. Om jeg ikke hadde koblet på dieselmotoren fra før så ble denne fyrt opp nå. Det var nå det gjaldt – det var nå man skulle vise hva som bodde i meg. Det ble selvsagt litt hyppigere stopp ift massering av bein og inntak av næring enn tidligere i løpet. Marsjfarten var naturligvis lavere men jeg klarte faktisk å løpe gjennom hele denne perioden. Det vil si at man nå hadde LØPT i 18 timer!

Det jobbes sent på natta og man har passert godt over 150 km. Foto: Guro Skjeggerud

Fra 12. til 18. time hadde jeg tilbakelagt en distanse på ca 38 km. Ikke direkte imponerende på 6 timer i en normalsituasjon, men jeg var utrolig fornøyd! Jeg hadde faktisk nå passert den distansen jeg fullførte fjorårets løp på. Jeg rundet 18 timer på 133,22 km der snittfarta nå var ramlet ned til 8:05 min/km. På samme tidspunkt i fjor var distansen rundt 108 km…

Hvordan var egentlig ståa nå? Jeg var mørbanka i lårene, flere vannblemmer under føttene, gnagsår på ymse plasser , trøtt og med et følelsesregister i fritt spill. I tillegg var det utfordrende med å ta til seg fast føde, selv en sjokoladebit var ikke særlig fristende. Psyken derimot, den var fortsatt slik jeg ønsket – det var kun innspurten igjen, 6 timer! Bit tennene sammen, kjemp, det er nå løpet pågår, og kun 27 km til 100 miles!

Etter 19 timer (kl 05:00 på natta) og 139 løpte km var det bare å innse at løpingen måtte erstattes med gange. Lårene var nærmest ødelagt! Jeg fant fort ut at gang-farten var ca 4 km/t med et par raske blikk på TV-monitoren, men det å regne ut hvor langt man kom med denne farta på 5 timer virket nærmest håpløst. Jeg klarte etter hvert å finne ut av dette umulige regnestykket – 20 km. Faen, dette betyr trøbbel i forhold til 100 miles!

Jeg gikk hele veien inn til 150 km, og da jeg rundet 275 runder runget det et skikkelig ”JAAAAAAA” i hele kjelleren. Beklager til dere som stod i nærheten på det tidspunktet! Jeg hadde klart det fastsatte målet!! Men det gjenstod fortsatt 2,5 timer av løpet…

Den neste halve runden tok følelsen overhånd, noen tårer kom fra øyekroken mens jeg startet å løpe! Ja, jeg løp, jeg løp faktisk, jeg løp selv om par stykker gikk forbi meg!! Jeg visste at så lenge jeg løper så klarer jeg 100 miles – ”Æ skal fan mæ naile den der forbainna 100 miles’en!”

Jeg løp 8 runder – som tilsvarer ca 4,3 km. I denne perioden klarte jeg til og med å rope til Guro: ”Dette er faktisk gøy!” Ja, jeg var dødssliten, men humøret var intakt, psyken også!

Da det gjenstod drøye halvannen time og jeg hadde passert 155 km var det helt klart: JEG KLARER DET!!

Nå skal jeg cruise inn de siste 5 km og bare ”nyte” øyeblikket! Det er dette jeg har trent til det siste året, de siste månedene, de siste dagene og de siste timene. NYT! Løpingen var over, og jeg gikk den siste halvannen timen før sluttsignalet gikk.

En ny speaker var satt inn den siste timen, en propell av en speaker! Musikken ljomet, publikum heiet, løpere som hadde sovet litt kom ut på banen, mens andre deltagere satte opp farten. Den nye speakeren gjorde selvsagt alt han kunne for å få meg til å løpe; ”Du har på deg løpesko. Du er på en løpebane. Hvorfor går du da?” Jeg bare gliste og fortsatte å gå. Klokken 09:48:03 på søndags morgen hadde jeg rundet 295 runder på ett døgn! 161,07 km! Jeg klarte det! Jeg klarte faktisk å nå drømme-målet på 100 miles!!!

I mål!! Jeg klarte det!!

Supportsonen var på andre siden så jeg fortsatte å gå mens jeg på nytt måtte tørke bort noen forløsende tårer. Det gjenstod enda noen minutter av løpet, men da jeg kom fram til supportsonen fant jeg fram en stol og satte meg ned. Løpet var over for min del. Distansen ble 161,444 km på 24 timer!

Tusen takk til Guro og Stig som støttet meg fra sidelinjen. Dere var gull verd som sørget for næringsinntak og fikk pushet meg ut på løpebanen! Dere gjorde en suveren jobb! Takk til mine gode medløpere Rakel og Wenche fra Lofoten, Åshild fra Tromsø, August fra Bodø, Liss fra Oslo/Harstad og til alle dere andre glade løpere. Takk for alle oppmuntrende ord gjennom 24 timer!

Tusen takk til Olav & co i Romerike Ultraløperklubb som arrangerte og tok vare på oss løpere gjennom ett døgn! Dere leverte!! Takk til speakeren Henning gjennom 23 timer – fantastisk jobb!

Takk kjære Solfrid at du lar meg få lov til å holde på med denne galskapen. Love you!

 

Funfacts:

Nr 43 (av 133) totalt

Nr 30 (av 87) blant alle menn

Nr 4 (av 14) i klasse Menn 45-49 år

Raskeste runde: Runde 155 (etter 84 km). Tid: 02:56

Tregeste runde: Runde 270 (etter 147 km). Tid: 16:23

(en sjekk viser at det lengste stoppet var på ca 7 minutter).

 

Prestasjonsmedaljene i boks! Dama er Rakel fra Lofoten – Ho løp 176,8 km. Jepp, rimelig rått spør du meg!! Foto: Stig Hagen

Nå videre framover skal jeg prioritere å rekke minst mulig ift løping, men plutselig er vi kommet inn i år 2019 og da skal jeg løpe maraton på under 3 timer og 20 minutter!

Om jeg deltar på Bislett 24 timers til neste år? Tja, ikke helt utenkelig, og sjansen er større hvis Henning Lauridsen fortsetter som speaker. I tillegg hadde det jo vært kult å løpe 4 maraton på ett døgn…

Jeg leverte – og jeg er litt stolt av meg selv!

 

Vi løpes!

Trond Arne Liavik

Bislett 24-timers – hvordan forbereder man seg egentlig på dette?

– dette innlegget er skrevet med en humoristisk undertone, men i ytterst alvor…

Bislett 24-timers, eller som det også kalles ”Årets lengste julebord” arrangeres om knappe 3 uker. Hvordan skal man klare å finne en mening i det meningsløse?

Uavhengig av hva man holder på med så påstår jeg at ting er galskap helt fram til man har gjort det. Så for meg er årets løp kun(!) en gedigen utfordring – ikke galskap – siden man gjennomførte løpet i fjor. Det er flere som har spurt meg hvorfor jeg utsetter meg for noe slikt. Det er flere svar på dette;

• først og fremst er det en stor utfordring der resultatet er høyst usikkert.
• det er en fysisk kraftanstrengelse som krever en stor dose mental styrke.
• man får en bekreftelse at man klarer mer enn hva man tror.
• jeg liker å løpe/trene, og da gir det en ekstra motivasjon å øve seg fram mot et klart og definert mål.
• det er ikke sikkert man er i stand til å være med om 5 år, og hvis noen ønsker å kalle det en ”forsinket 40-årskrise” så gjerne for meg 🙂

Å delta på dette løpet gir i tillegg noen fordeler: spise så mye sjokolade man vil i 24 timer samt ha cola tilgjengelig stort sett hele tiden. I tillegg slipper man å stresse med hotellovernatting i hovedstaden fra lørdag til søndag…

Fra fjorårets år. Her har man passert 70 km. Foto: Anja Vaskinn.

Løpet i fjor inneholdt definitivt elementer av et tradisjonelt norsk julebord. Mye mat, rikholdige og ymse drikkevarer, trivelige folk og god stemning, både god og dårlig musikk, et godt vertskap samt at noen dessverre måtte dra veldig tidlig fra festen. Likheten med et vanlig julebord viste seg også gjeldende litt utpå kvelden med både spying og hulking. Avslutningen lignet dog mest på en Halloweenfest med zoombie-lignende vesener, meg inkludert, som prøvde å forflytte seg på en besynderlig måte…

I fjor stoppet jeg på 131,983 km, og var veldig tilfreds med resultatet – spesielt at man klarte å holde ut i 24 timer. 132 km er en drøy distanse (selv om det er mange som løper mye lengre!). Siden jeg startet med løpingen i 2013 har jeg bare et par ganger løpt denne distansen på ei uke. Bryter man opp 132 km pr time så trenger man bare å tilbakelegge 5,5 km pr time på et døgn. Det høres mer enkelt ut for de fleste av oss.

Så hva foretrekker du, og med hvilket ”mindset” ønsker du å angripe utfordringen på;

• å løpe 132 km i løpet av 24 timer, eller
• å løpe 5,5 km pr time i et døgn?

Svaret gir seg kanskje selv – hvert fall for meg.

Erfaringen fra i fjor viste at jeg klarte å holde det gående (les: løpende) i 13-14 timer før man begynte å synes ekstra synd på seg selv. En enkel sjekk viser at jeg på de siste 10 timene av løpet tilbakela en distanse på 32 km. Når jeg løper en ordinær treningstur på 32 km så bruker jeg rundt 3 timer…

Fra kjelleren på Bislett. Kun 2 løpebaner og hvite vegger. Foto: kondis.no

Siste halvdel av løpet i fjor bestod av flere kortere pauser (15-30 minutter) samt en lengre pause midt på natta. Foruten å tape mye tid og kilometer så vil hvert stopp medføre at det blir tyngre og tyngre å komme i gang igjen. Dette erfarte jeg veldig i fjor. Foran årets løp vil jeg være veldig bevisst på nettopp dette. Pauser vil være uunngåelig, men det vil være mye bedre å gå enn å slenge seg nedpå en massasje-sofa!

Angående massasje-sofa; I fjor da man var ganske så nedkjørt på natta falt det meg helt naturlig å ha en god og fin samtale med en klovn i nevnte sofa. Jeg kan ikke huske at jeg fant det besynderlig å utveksle løpe-erfaringer med en kar med rød nese, alt for stort glis og sko i str 78.

(Det må nevnes at klovnen var Melvin Tix – Petter Vabog. En utrolig fin type som fullførte løpet i klovnedrakten. Vabog løp mange ultraløp i fjor der han samlet inn penger til Barnekreftforeningen. Kudos!)

Jeg og Melvin Tix er kommet godt i gang under fjorårets løp. Foto: Tatt bildet selv – også kalt selfie…

Så, hvordan ligger jeg an treningsmessig knappe 3 uker før løpet? Treningsgrunnlaget nå i høst har vært rimelig grei i forhold til min situasjon og en realitetssjekk opp mot egen fødselsattest. Jeg har løpt drøye 1100 km de 3 siste måneder. Mitt forrige løp hvor man hadde en viss ambisjon var Hadsel maraton den 4. august. Etter den tid har det kun vært rolige (lang)turer ispedd progressive økter og noen få intervalløkter. Jeg har unngått sykdom og skader, og prioritet nr. 1 er at man skal glede seg foran hver treningsøkt. Dette har jeg klart! Min enkle filosofi er et at kropp og løpeglede skal overstyre et fastlagt treningsprogram. Kan jeg da være forberedt til Bislett 24-timers? Ja, selvsagt!

Når jeg stiller opp på startstreken om drøye 2 uker så vet jeg selvsagt at målet er å holde bein og kropp i bevegelse i 24 timer. Man vet også at det kommer til å bli store prøvelser, både fysisk og mentalt. Er det mulig å lure sitt eget hode slik at oppgaven blir overkommelig? Tja, kanskje.

Slik jeg vurderer mulige løpsopplegg så er det to ytterpunkter: Man kan velge ”Rema-metoden, det enkle er ofte det beste”, det vil si å starte løpet uten en plan, bare løpe og la timene gå, og så kommer man så langt man kommer på 24 timer. Denne planen kan definitivt fungere for meg.

Det andre ytterpunktet er å lage en ”Egon Olsen-plan” basert på tidligere erfaringer om hvor langt man skal komme for eksempel hver time for å klare egen målsetning. I utgangspunktet er det en fin plan, men et 24-timersløp består av mange opp-/nedturer og man vet aldri når disse inntreffer. En slik plan vil for meg være en stressfaktor, spesielt i siste halvdel av løpet, og jeg ønsker å bruke den lille energien jeg har igjen på andre ting enn å ha kontroll på passeringstider.

Velger man da det enkle eller setter man opp en plan der alt er taimet og tilrettelagt?

For min del handler det mer om å bryte ned løpet, og sette ulike delmål underveis. Disse målene trenger ikke nødvendigvis å inneholde konkrete tidsmål og/eller distansemål, men mer en ”egenfeiring” av å nå en milepel. Disse milepelene vil både være kjente distansemål, men også noen kuriositeter som har en mening for meg.

Så hvis dere ser meg spise litt mer sjokolade enn normalt og skåler i cola så har jeg mest sannsynlig nådd en av milepelene under:

42,2 km (maraton). Hvis bein og kropp fungerer så er dette en ren transportetappe (hovmod står for fall). Det bør være god stemning i leiren etter ca 5 timer.

50 km. Å passere 50 km er et fint sjekkpunkt, og man har da unnagjort ca 25% av tilgjengelig tid.

68,47 km. Jeg løper for Team 6847, og da er det helt naturlig å legge inn et sjekkpunkt her med litt feiring i form av cola og sjokolade.

80 km (50 miles). 50 miles er unnagjort, og jeg er halvveis til drømme-målet.

94,08 km. Stemningen i leiren er nok ikke like god her, så da er det greit å minne seg selv hvor man kommer fra (postnr).

100 km. Mission complete ift plan. Det bør nå gjenstå i underkant av 11 timer av løpet…

Her stopper mine delmål, og det er flere årsaker til dette. Jeg tror (og håper) at jeg har noenlunde kontroll på hva som vil skje fram til jeg passerer 100 km. Forutsetningen er selvsagt at kropp og bein spiller på lag denne dagen og at man ikke får skader. I tillegg kjenner jeg mitt eget lynne rimelig godt, og jeg kommer til å forbanne en idiotisk planlagt ”egenfeiring” av den trauste Datsun 120y etter 120 km. Det vil ikke være formildende å vite at denne planen/idéen ble laget da man lå henslengt på sofaen med gode bein og et halvtomt rødvinsglass.

Nei, de siste 10 timene blir en intern mental kamp mot meg selv som jeg akter å gå seirende ut av!

Apropos mentale utfordringer. Jeg hadde håpet at i år skulle jeg kun kjempe mot min egen demotiveringscoach på venstre skulder. Jeg har forstått at årets speaker vil være den samme som i fjor – Norges eneste selvutnevnte demotiveringscoach – Henning Lauridsen. Om det ikke var ille nok i fjor å løpe på en 546 meters bane nede i kjelleren på Bislett gjennom 24 timer så måtte man pine seg gjennom ”Främling” av Carola fra høyttaleranlegget flere ganger pr time – dette gjør noe med sinnsstemningen!

I år vil jeg møte denne utfordringen med ”angrep er det beste forsvar”. Jeg har derfor bestilt ”If I let you go” med Westlife fra kl 22:00 til kl 04:00. Selv om jeg kun konkurrerer mot meg selv så vil jeg anse muligheten som klassevinner i Menn 45-49 år som rimelig stor. De fleste i min klasse vil nok rømme Bislett ila natten…

Etter målgang i fjor. Sliten og emosjonell… Foto: nok en selfie.

Hva er så min målsetning i år? Svaret er enkelt og greit; 18 km lengre enn i fjor, dvs 150 km! Drømmen om 100 miles (161 km) skal vekkes til live på et evnt relevant tidspunkt i løpet. MEN, jeg er veldig klar over at mye kan gå galt i løpet av 24 timer. Først og fremst skal man ha det gøy – helst i 24 timer. I tillegg er det mange trivelige, men smågale folk man løper sammen med!

Jeg gleder meg til å gå ned i kjelleren!

Følg med – ”Oppgjørets time” kommer om drøye 3 uker!

 

Vi løpes,

Trond Arne Liavik

Maratonopplevelse nr 1?

Det nærmer seg New York City Marathon. Ingen av oss deltar i år, men Føre deltok i 2015 og var nære på å bryte 3:20-grensen! Ta del i hans opplevelse! Og lykke til alle som deltar!

Thomas K. Føre

Du verden så inspirerende det var med guttaboysen og -girlsen fra Northern Runners som løp Frankfurt Marathon helga før New York. Jeg fulgte med på arrangementets nettside og kunne formelig føle den positive splitten som gjorde seg gjeldende utover i løpet. Frankfurterne kan trøste seg med at jeg gikk på en større smell i samme løp i fjor, bare fem uker etter det magiske perseløpet i Oslo. Sistnevnte prestasjon står som en påle i min løpekarriere. To store maratonopplevelser på en drøy måned. Et år siden sist. It was about time!

Med unntak av et par spontane treningsmaraton og et ultraløp tidligere i år var det jammen på tide å løpe maraton igjen. Med TCS New York City Marathon på menyen kjente jeg suget etter 42,2 km knallhard asfalt. Min første av seks World Marathon Majors og spenningen og forventningene steg til nye høyder. Ikke fordi jeg var i så god form, ikke fordi jeg trodde på ei…

Vis opprinnelig innlegg 1 994 ord igjen

Maratonsesongen 2018 – noen erfaringer rikere

Målgang under Hadsel maraton i august (foto: min sønn på 9 år).

Årets løpesesong begynner å nærme seg en slutt, og som tidligere år har også 2018 vært fylt med treningsglede og mange fine opplevelser. Pr dd har man inneværende år passert 3000 løpte km, vært skadefri og gjennomført et par frivillige løpe-stunts (noen vil hardnakket si «galskap»). Årets villeste stunt gjenstår – Bislett 24 hours om knappe 4 uker.

Hva så med maratonløpingen i år? Joda, jeg har gjennomført 2 kortreiste maraton, hhv Midnight Sun Marathon (MSM) i Tromsø i juni samt Hadsel Maraton i begynnelsen av august. Målsetningen for 2018 var å løpe under 3 timer og 30 minutter (sub 3:30) på 42195 meter. Denne målsetningen har man hatt siden første maraton i 2015 (Stockholm Marathon), og man har prøvd noen ganger i etterkant. Som regel har alt sett svært lovende ut etter 28 km, men etter 30 km har alt falt i grus…

Inngangen til løpene i år var helt forskjellig. Foran MSM forsøkte man å forberede seg best mulig (hva nå det måtte bety?) med både gode langturer og spesifikke kvalitetsøkter. Før 2018 var min beste-notering på maraton 03:34:29 satt under MSM i 2016. Jeg har imidlertid hatt et «tidligere løpeliv» da løp jeg Oslo maraton (1993) på 03:25:04. Å slå denne tida har vært et drømmemål!

Tilbake til årets løp i Tromsø. Jeg skal ikke skrive en ultra-lang avhandling fra løpet, men den fysiske formen var okei og i forkant hadde man analysert mine tidligere løp ned i den minste detalj og fått etablert en god gjennomføringsplan. Alt lå dermed til rette (nok en gang) for sub 3:30, og man stilte på startstreken med høye skuldre og pulserende nesebor. Starten på løpet gikk som forventet, og da man hadde løpt over Tromsøbrua og til fastlandet etter ca 2 km fikk man satt på cruisekontrollen i underkant av 5 min/km. Andre løpere dro ifra og det kom nye løpere forbi. Det var for så vidt helt greit – jeg konkurrerer kun mot meg selv og klokka.

Rundt halvveis under årets MSM (foto: Truls Tiller).

Tilbake i sentrum og halvveis i løpet kjentes både kropp og bein helt fine ut, og nå opplevde man noe nytt; jeg begynte å innhente løpere, og dette gjorde noe med motivasjonen. Jeg lyver hvis jeg sier at alt kjentes greit da man passerte 30 km, men han lille karen på min venstre skulder uteble, og jeg passerte på 2 timer og 24 minutter – godt innafor tidsskjema! Jeg antok likevel at han snart skulle dukke opp. Ved vending ute ved flyplassen etter 32 km var det imidlertid noe annet som dukket opp, et fyrverkeri av en motvind – det var som å løpe rett i en vegg. Det var nettopp dette jeg trengte – løpe alene og stange i en vegg på Kvaløyveien helt fram til 39 km… Farten gikk selvsagt ned, min egen demotiveringscoach på venstre skulder dukket etter hvert opp, men heldigvis kom det forbi mange kjente halvmaratonløpere som ga noen gode ord. Takk til 1:16-løperen Stian som slengte ut «Tenk teknikk!» Her var det bare å mobilisere hele veien inn til mål. Etter 39 km og avskjed med motvinden skjønte jeg at 3:30 vil gå såfremt man ikke fikk full brems. En meget fornøyd løper passerte mållinjen på 03:28:43! Sub 3:30 var i boks!

Samme kveld og påfølgende dager surret selvsagt spørsmålene i kategorien «enn hvis» i eget hode. Enn hvis det ikke hadde vært motvind, enn hvis det ikke hadde vært for «ditt», enn hvis det hadde vært «datt». Analyse-kongen på ting man ikke får gjort noe med var i sitt ess 🙂

Etter Tromsø ventet et par ukers restitusjon og deretter 3 ukers familietur til Thailand. Prosjektet «Enn hvis man løper et maraton uten forberedelser» ble tenkt og noen få minutter senere var man påmeldt til Hadsel maraton den 4. august (Nøyaktig 7 uker etter MSM). I denne 7-ukersperioden trente jeg nesten daglig, men det var kun «koseturer» uten form og kvalitet. Den lengste treningsturen jeg hadde var på 13 km (100 runder rundt resort’en i Thailand) og etter hjemkomst til Norge fikk jeg kjørt en intervalløkt i forkant av Hadsel.

Utgangspunktet for Hadsel maraton var dermed: 7 uker siden forrige maraton, kun rolige treningsturer på 7-10 km der farten knapt hadde vært under 5 min/km og totalt fraværende av maratonspesifikke turer.

Foruten en fin tur rundt idylliske Hadseløya var målsetningen å gå «all in» for sub 03:25:04 (Oslo-persen) med jevn fart hele veien. Ville dette være mulig med ovennevnte forberedelser? Jeg tvilte sterkt, og regnet med å få full stopp etter 25-30 km. Det var bare en måte å finne dette ut på, og dermed var familien på helgetur til Stokmarknes den 3. august.

I motsetning til Tromsø stilte jeg til start med lave skuldre, helt avslappet uten ambisjoner og hadde hodet blottet for analysearbeid bortsett fra en klar formening om å løpe jevnt i en bestemt hastighet.

Startfeltet var lite, rundt 20 personer. Marius Jørgensen fra Vesterålen samt en kar fra Bodø forsvant allerede fra start, og jeg ble løpende i en fin liten gruppe de første 5-7 km. Tempoet var som ønsket og foreløpig kjentes det bra. Etter hvert var det kun jeg og en fra Stavanger som opprettholdt farten, og vi vekslet fint med å dra i front. Vi vekslet derimot ikke et «kløyva ord» med hverandre, men fant likevel flyten sammen. Takk Torleiv! Da vi hadde passert Melbu etter ca 26-27 km økte min kompanjong farta, og jeg innså at det mest fornuftige var å ligge på min flytfart.

Passering 30 km ble unnagjort på 2 timer og 22 minutter så alt var i henhold til min enkle lille plan. Jeg har tidligere deltatt på halvmaraton så jeg kjente godt til traséen på slutten. Mellom 32 og 36 km er det noen fine stigninger og mye kupert. I denne fasen av løpet er selv en uskyldig fartshump å regne som et mareritt for meg. Det var bare å mobilisere, og minne seg selv titt og ofte om at «det er i dag det er maraton, i morgen er det for sent». Jeg håper også at det ikke var noen på Lekang som hørte en løper snakke med seg selv i de verste kneikene – «inte tappa greppet, inte tappa greppet»…

Jeg kom meg gjennom denne fasen på høvelig vis selv om farten naturligvis gikk ned. Nå gjenstod kun 6 «lettløpte» kilometer inn til mål. Jeg visste også at jeg snart kom til å møte halvmaratongjengen der flere bekjente deltok. De skulle IKKE få se en slagen mann som hadde resignert. Da jeg så K. Ulriksen komme i tet var det bare å finpusse på løpssteget, være lett og bevegelig samt innta et overlegent glis. Jeg er litt usikker om jeg klarte å innfri alle mine selvpålagte løfter til alle bekjente, men det ga meg hvert fall en boost gjennom et par kilometer.

Etter drøye 39 km hogg det til på baksiden av låret. «Nei, det skal ikke være mulig. Alt har gått på skinner så langt». Heldigvis klarte jeg å få kontroll og fullførte inn til mål, dog med km-tider på 5:20.

Tida ble 03:21:01. 7 minutter og 42 sekunder bedre enn MSM for 7 uker siden. Jeg var fornøyd, ikke jublende glad eller overlykkelig over prestasjonen. Jeg var fornøyd med å ha gjennomført en maraton uten sprekk, løpe siste halvdel nesten like fort som første halvdel. OG ikke minst, få bekreftet at på mitt nivå handler det kanskje ikke så mye om detaljer på trening og hva man putter i kroppen 2 dager før løpet, 2 timer før løpet osv. JA, et godt treningsgrunnlag må ligge i bunnen, men mest av alt tror jeg det handler om å gjøre ting litt enkelt, ikke brenne alt av overskudd på detaljer i forkant av løpet, samt gjøre den forbanna jobben som kreves når man passerer 30 km! 🙂

Jeg fortsetter videre framover med maraton og prøver å ta små steg i trappa for hver gang. I 2019 er det sub 3:20 som gjelder (som inkluderer masse løpeglede og opplevelser på veien) og så kan man fortsette å drømme om 3 timer og 15 minutter…

 

Vi løpes,

Trond Arne Liavik

Reisen fortsetter

AMSTERDAM MARATHON 2016: Selfie etter eget løp. Viktig å heie inn medløperne fra Northern Runners som deltok på de kortere distansene.

Å løpe maraton er noe helt spesielt. Å løpe maraton på under 3 timer det samme. Verken det første eller det andre er alle forunt. For to løpeglade karer fra nord lever drømmen om sub3, altså det å få oppleve å løpe et maratonløp på under 3 timer, videre. I mellomtiden nøyer vi oss med å prøve å løpe neste maraton under 3:20 (igjen), og så tar vi det derfra. Persen til undertegnede er på 3:02:55 fra Oslo 2014, men jeg har ikke løpt under 3:20 siden Amsterdam 2016. På tide å komme dit igjen? Dette er ikke en reise som begynner nå, det er bare en reise som fortsetter så lenge det er gøy og det gir mer energi enn det tar. Høres ikke det ut som en helt OK plan, folkens?

Løpeglede i nord,
Thomas K. Føre