Mitt første seriøse forsøk på Breaking 3:20 i 2019
En fin høstdag i fjor, nærmere bestemt torsdag 25. oktober ble idéen om Breaking 3:20 klekket ut av to godt voksne menn på en 3-mils løpetur i Oslo. Idéen var selvsagt superinspirert av daværende Breaking 2:30 (nå Breaking Marathon Limits) med folk som Jann Post, Simen Næss Berge, Andreas Grøgaard m. fl. Vi ønsket selvsagt å være mest mulig lik dem, men vi innså jo rimelig kjapt at vi aldri kommer til å løpe maraton på under 2 timer og 30 minutter. Ved å stokke om på noen tall så var dette prosjektet realistisk for to satte gamle menn. Breaking 3:20 i løpet av 2019 var dermed etablert!
Det er 10 måneder siden det ble klart at undertegnede ville prøve seg for 3. gang på maratondistansen ifm Midnight Sun Marathon i Tromsø. De to første forsøkene endte med 03:34:28 (2016) og 03:28:42 (2018). Siste maraton ble gjennomført under Hadsel maraton i august 2018 der jeg løp inn til PB på 03:21:01. En kjent herremann fra Tromsø som løper maraton raskere enn de fleste andre her til lands har sagt at hvis Strava (trenings-app) viser eksakt distanse på et konkret løp så er løypa pr. definisjon for kort. Min Strava fra Hadsel viste 41,50 km så dermed har jeg lurt om jeg faktisk løp en hel maraton selv om traséen er kontrollmålt av Kondis.
Etter undertegnedes famøse forsøk på Breaking 3:20 ifm Bislett 50 km i februar i år har all trening vært fokusert mot Midnight Sun Marathon. Jeg har fulgt et konkret treningsopplegg fra Hansons Marathon Method som har gått over 18 uker. Dvs at jeg startet opp mandag etter Bislett 50 km i slutten av februar. Jeg er av den typen som mener at treningsglede bør overstyre et fastsatt treningsregime, og av og til tar jeg en kontroll opp mot egen fødselsattest for å få en bekreftelse at sånn bør det egentlig være. For å være ærlig så var jeg veldig usikker på om jeg ville klare å holde ut et slikt program over 18 uker.

Jeg skal ikke beskrive treningsopplegget i detalj (det finnes blogger der ute som gjør den jobben mer effektivt), men jeg har faktisk klart å følge programmet tilnærmet 100%. Som den excel-nerden man er så viser tabellen over at jeg kun har en – 1 – økt som ikke har blitt gjennomført. Det var 17. mai og det var faktisk veldig greit at jeg ikke presset inn en økt da. I tillegg lyver de grønne feltene på noen onsdager da jeg har kjørt en rolig økt på en hviledag. Intensiteten på intervall- og tempoøktene har stort sett blitt avholdt i litt hurtigere fart enn hva programmet tilsier, men det har vært helt ok.
Etter utgangen av uke 17 og kun 1 uke igjen til eksamen hadde jeg aldri følt meg i bedre form. Flytfarten på ordinære rolige treningsturer var merkbart hurtigere enn tidligere og kvalitetsøktene har vært overraskende gode.

Hva skjedde så i uke 18 – siste uke før konkurranse og et excelskjema som viser ildrødt. På mandagen kjenner jeg at det lugger litt i kroppen, men valgte likevel å ta en rolig tur på 9 km. Etter treninga kjentes det for så vidt helt greit ut, men da jeg våknet på tirsdagen har jeg en stemme som en hardbarket rockeartist med litt for mange whiskey innabords. Faen, det skal ikke være mulig!! 4 dager igjen til race-day og her sitter jeg med en grøtet hals og en grov, rusten stemme.
Rent treningsmessig har dette ikke noe å si, snarere tvert om. Hvile for en gammel sliter passer egentlig bra, men en sår hals passer ikke helt inn for en snart 50 års gammel gubbe som har planer om å løpe sitt raskeste maraton! Min gode og snille fru fikser fort en heksebrygg i form av 2 liter ingefærshot, og jeg tror aldri jeg har spist så mange poser med fisherman friends i løpet av denne uka. På torsdag er jeg ankommet Tromsø i forbindelse med jobb og jeg er faktisk usikker om jeg skal melde inn en DNS, og satse videre på en maratonstart i Hadsel i august. Allmenntilstanden min er imidlertid god da viruset kun sitter i halsen. På fredagen, dagen før løpet, tar jeg en kort løpetur for å sjekke ståa. Resultatet er positivt og jeg bestemmer meg for å gi Breaking 3:20 en sjanse.
Race-day
Midnight Sun Marathon – 30 års jubileum!
Av rundt 1100 deltagere på maratondistansen er ”bare” 170 løpere fra Norge. Jeg skjønner det bare ikke – dette er løpet som bare alle maraton-elskere må få oppleve!
Ja, jeg vet, dagen blir veldig lang ved å vente på starten klokken 20:30. Ja, jeg vet, det kan være utfordrende i forhold til vær og vind. Men, hvis du har sans for løpeglede, god stemning, en proff arrangør så stiller du på start i 2020!
Som sagt, dagen ble lang, og i tillegg høljeregnet det fra tidlig morgen og det ville fortsette videre utover ettermiddagen og kvelden. Perfekt for meg, jo flere som hater jo bedre for meg!
Hva var så min masterplan i forbindelse med løpet; jeg hadde to målsetninger – kom deg i mål før kl 23:50 og disponér løpet på en god måte.

Start – 3 km (fra sentrum og over brua til Tromsdalen)
Jeg stilte meg langt fram i startrekken for å unngå unødvendig ”plunder og heft”. Startskuddet gikk og jeg fulgte strømmen gjennom gatene i sentrum. Det kom selvsagt løpere forbi i en fart som virket som 3:45-4:00 pr km, men jeg tenkte ”see you later”. Løpinga over Tromsøbrua til fastlandet gikk som planlagt, jeg holdt igjen både oppover og nedover.
3 – 19 km (tilnærmet flatt parti på fastlandet/Tromsdalen)
Da jeg kom over til Tromsdalen så var planen å stabilisere farten på 4:30-35 pr km. Det viste seg imidlertid ganske kjapt at flytfarten lå mellom 4:25 og 4:30. Jeg ble ikke stresset over dette da både puls og følelse kjentes veldig bra. Jeg passerte 10 km rett under 45 minutter, og da hadde vi hatt litt motvind de 7 siste km. Både kropp og bein kjentes helt fin ut og jeg løp mye for meg selv. Det var selvsagt mange løpere rundt meg, men det dannet seg ikke naturlige grupperinger. På vei tilbake mot brua og Ishavskatedralen i Tromsdalen tikket det inn på klokka km-tider på 4:19, 4:23, 4:20 og jeg tenkte; ”dette går for fort!”, ”dette får du svi for senere”. Når både kropp og bein føltes helt fin så var det ikke fullt så enkelt å slakke ned på flyt-tempoet.
Hva så med drikke og næring? Jeg har i treningsperioden løpt mye med vannflaske i hånda og dette har gått helt fint. Jeg startet løpet med en 0,3l vannflaske der jeg hadde teipet fast en gel. Jeg hadde også med 3 gel i beltet. I tillegg var det drikkeposter for hver 5. km.
19 – 21 km (over brua fra Tromsdalen og inn til sentrum)
Rett før bropasseringen får man et par kneiker og planen var å roe litt ned her samt forseringen av brua – både opp og ned. Dette fungerte etter planen, og det kom et par stykker susende forbi som jeg hadde passert litt tidligere. Jeg har som nevnt løpt denne distansen et par ganger tidligere og i år som tidligere var det noen barn som hadde rigget opp en drikkestasjon ved Ishavskatedralen. Det høljet ned på dette tidspunktet men de samme barna stod og tilbød drikke til alle oss som passerte. Jeg vedder på at de står der til neste år også – jeg kommer innom også da!
Passering halvmaraton ble unnagjort på 1 time, 34 minutter og 19 sekunder. Mao: jeg lå rimelig godt an – mulig litt for godt an – i forhold til Breaking 3:20. Masterplanen tilsa passering halv på 1:37-38.
21 – 32 km (sentrum – flyplassen/vending)
Siste halvdel av distansen kjenner jeg rimelig godt. Fra mange tidligere treningsturer kjenner jeg hver sving og hver lille kneik. Det er også nå maratondistansen begynner ”å dra seg til”. Da jeg passerte sentrum etter 22 km fikk jeg mye god support fra Team 6847 – vårt eget løpenettverk i Harstad. Jeg hadde en idé om å få langet egen drikke her, men da jeg forhørte meg med arrangøren så var dette ikke innenfor reglementet – derfor utgikk dette. Stemningen hos unge Liavik var fortsatt god, men km-tidene stabiliserte seg fort i overkant av 4:30, og jo nærmere flyplassen jeg kom så viste 4:4x tallet på klokka.
Sarte sjeler bør hoppe over neste avsnitt.
Jeg er dessverre litt plaget med magen, både på treninger og løp og derfor hadde jeg tatt noen grep mot dette foran løpet. Imodium var innhentet og 2 tabletter var inntatt i god tid før starten. Jeg skal ikke gå i detalj, men da jeg nærmet meg flyplassen så holdt dessverre ikke 2 tabletter og jeg fikk et lite pit-stop før jeg var klar for fight igjen.
Ved vending på flyplassen etter 32,1 km viste klokken 02:26:13, og km-tiden hadde falt til 4:33 min/km. Jeg måtte dermed fullføre den siste mila på ca 53 minutter for å klare tidsmålet på under 3:20. Jeg følte fortsatt at jeg hadde kontroll på denne sluttiden.
32 – 39 km (flyplassen – sydspissen Tromsøya)
Gjennom min 18-ukers treningsperiode så har jeg visualisert denne strekningen et utall ganger. Jeg kan traséen i detalj og det er her jeg skal vise at jeg er en habil maratonløper. ”Løp kontrollert opp bakken ved Langnes og sett fart på langstrekningene mot sydspissen”. ”Ro ned ved kneika før jeg kommer til vending på 10K-traséen samt bakken ved Folkeparken”.
Jeg feilet dessverre her, og det irriterte meg i løpet og det irriterer meg fortsatt! Da jeg kom fram til 37,2 km (vending 10 km trasé) hadde jeg 26 minutter og 10 sekunder for å klare målet. Det tilsvarer en fart på 5:14 min/km de siste 5 km. Flytfarten de siste par km før dette punktet lå på 5:20-5:30.
Jeg hadde stålkontroll på passeringen etter 37,2 km og tanken om en sluttid på under 3:20 var ikke udelt positiv med tanke på at jeg måtte forsere en bakke som fortonet seg som Brennerpasset i Østerrike på dette stadiet i løpet. Jeg hadde nærmest kapitulert. Kroppen sa nei, og beina ville ikke mer. Faen – nå kom svien pga for høy fart i starten!
Selv om både hodet og beina sa nei så hadde ikke hodet gitt fullstendig opp. Heldigvis kom det flere kjenninger som løp halvmaraton susende forbi og ga oppmuntrende ord. Stian, Erik, Kim-Roger, Torstein og August: takk!
Da det gjenstod 3 km hadde jeg drøye 15 minutter igjen for å klare målet.
39 – Mål (sydspissen – sentrum)
Da jeg vendte snuten mot sentrum ved sydspissen av Tromsøya tenkte jeg: ”er det greit å få en sluttid på 03:20:16?” Nei! Alle mine motivasjonsfaktorer skal jeg ikke beskrive her, men jeg tenkte blant annet på Simen Næss Berge sitt løp i Berlin i 2018 der han løp inn på 02:29:59 og klarte Breaking 2:30. Jeg klarte heldigvis å mobilisere de siste 3 km inn mot mål. Yngvild Kaspersen passerte meg i et helsikes tempo og da fikk jeg idéen om at Hilde Aders skal få jobbe hardt med å passere meg. Ho gjorde selvsagt det ved Fylkeshuset, og da jeg passerte skiltet ”1 km igjen” hadde jeg 5 minutter og 30 sekunder igjen! ”Dette vil gå!”, ”Men det kan reelt sett være 1,1 km igjen”. ”Faen!” Den siste kilometeren hadde jeg tunnelsyn og det ble heiet fra gode løpevenner på slutten, men jeg enset det knapt. 30 meter før målgang ser jeg målklokka og skjønner hva 18 ukers trening har medført.

Breaking 3:20 i boks – tiden ble 3 timer, 19 minutter og 26 sekunder. Jeg kunne selvsagt nå beskrevet målgangen som både magisk, episk og euforisk. Men nei, jeg var selvsagt glad og fornøyd med å ha klart målsetningen. Jeg var også tilfreds at jeg klarte å mobilisere de siste 3-4 km inn til mål, men jeg burde klart å disponere løpet bedre gjennom 18 ukers målrettet trening.

Ja, man bør være 100% frisk når man starter på et maraton, og det hadde selvsagt vært ”kjekt” å si at denne forkjølelsen medvirket til svikten på slutten. Men, når jeg klarer å løpe den første halvdelen på drøye 1 time og 34 minutter uten å kjenne noen antydninger til ”slim og gørr” så skal jeg heller analysere på andre faktorer på hvorfor det buttet fra 32 til 38 km.
Uansett, jeg er veldig tilfreds at jeg klarte Breaking 3:20 på første seriøse forsøk. Jeg er også veldig fornøyd at jeg slipper kont.eksamen i august ifm Hadsel maraton. Da skal jeg heller prøve på sub 1:30 på halvmaraton!

Jeg vet ikke når neste maraton blir, men det jeg allerede vet er at da blir det forsøk på ”Breaking pi” som tilsvarer 03:14:16. Jeg vet at dette er realistisk! Inntil da skal jeg heie på Thomas K. Føre – jeg håper at han finner et fint maratonløp til høsten, og med den vinnerskallen som bor i han så vil også han beseire Breaking 3:20!
Til høsten skal jeg trene fram mot Bislett 24 hours, og der er planen å løpe 4 maraton på 24 timer!
Jeg er heldig – jeg har en kropp og bein som tåler en del juling. I tillegg har jeg Solfrid, min fru, som lar meg få holde på med den hobbyen som jeg liker best! ❤
PS: For de som lurer – Nike Vaporfly 4% innfridde så det holdt! Disse skoene ”holdt meg oppe” da det buttet som verst!
Vi løpes!
Trond Arne Liavik