– dette innlegget er skrevet med en humoristisk undertone, men i ytterst alvor…
Bislett 24-timers, eller som det også kalles ”Årets lengste julebord” arrangeres om knappe 3 uker. Hvordan skal man klare å finne en mening i det meningsløse?
Uavhengig av hva man holder på med så påstår jeg at ting er galskap helt fram til man har gjort det. Så for meg er årets løp kun(!) en gedigen utfordring – ikke galskap – siden man gjennomførte løpet i fjor. Det er flere som har spurt meg hvorfor jeg utsetter meg for noe slikt. Det er flere svar på dette;
- først og fremst er det en stor utfordring der resultatet er høyst usikkert.
- det er en fysisk kraftanstrengelse som krever en stor dose mental styrke.
- man får en bekreftelse at man klarer mer enn hva man tror.
- jeg liker å løpe/trene, og da gir det en ekstra motivasjon å øve seg fram mot et klart og definert mål.
- det er ikke sikkert man er i stand til å være med om 5 år, og hvis noen ønsker å kalle det en ”forsinket 40-årskrise” så gjerne for meg 🙂
Å delta på dette løpet gir i tillegg noen fordeler: spise så mye sjokolade man vil i 24 timer samt ha cola tilgjengelig stort sett hele tiden. I tillegg slipper man å stresse med hotellovernatting i hovedstaden fra lørdag til søndag…
Løpet i fjor inneholdt definitivt elementer av et tradisjonelt norsk julebord. Mye mat, rikholdige og ymse drikkevarer, trivelige folk og god stemning, både god og dårlig musikk, et godt vertskap samt at noen dessverre måtte dra veldig tidlig fra festen. Likheten med et vanlig julebord viste seg også gjeldende litt utpå kvelden med både spying og hulking. Avslutningen lignet dog mest på en Halloweenfest med zoombie-lignende vesener, meg inkludert, som prøvde å forflytte seg på en besynderlig måte…
I fjor stoppet jeg på 131,983 km, og var veldig tilfreds med resultatet – spesielt at man klarte å holde ut i 24 timer. 132 km er en drøy distanse (selv om det er mange som løper mye lengre!). Siden jeg startet med løpingen i 2013 har jeg bare et par ganger løpt denne distansen på ei uke. Bryter man opp 132 km pr time så trenger man bare å tilbakelegge 5,5 km pr time på et døgn. Det høres mer enkelt ut for de fleste av oss.
Så hva foretrekker du, og med hvilket ”mindset” ønsker du å angripe utfordringen på;
- å løpe 132 km i løpet av 24 timer, eller
- å løpe 5,5 km pr time i et døgn?
Svaret gir seg kanskje selv – hvert fall for meg.
Erfaringen fra i fjor viste at jeg klarte å holde det gående (les: løpende) i 13-14 timer før man begynte å synes ekstra synd på seg selv. En enkel sjekk viser at jeg på de siste 10 timene av løpet tilbakela en distanse på 32 km. Når jeg løper en ordinær treningstur på 32 km så bruker jeg rundt 3 timer…
Siste halvdel av løpet i fjor bestod av flere kortere pauser (15-30 minutter) samt en lengre pause midt på natta. Foruten å tape mye tid og kilometer så vil hvert stopp medføre at det blir tyngre og tyngre å komme i gang igjen. Dette erfarte jeg veldig i fjor. Foran årets løp vil jeg være veldig bevisst på nettopp dette. Pauser vil være uunngåelig, men det vil være mye bedre å gå enn å slenge seg nedpå en massasje-sofa!
Angående massasje-sofa; I fjor da man var ganske så nedkjørt på natta falt det meg helt naturlig å ha en god og fin samtale med en klovn i nevnte sofa. Jeg kan ikke huske at jeg fant det besynderlig å utveksle løpe-erfaringer med en kar med rød nese, alt for stort glis og sko i str 78.
(Det må nevnes at klovnen var Melvin Tix – Petter Vabog. En utrolig fin type som fullførte løpet i klovnedrakten. Vabog løp mange ultraløp i fjor der han samlet inn penger til Barnekreftforeningen. Kudos!)
Så, hvordan ligger jeg an treningsmessig knappe 3 uker før løpet? Treningsgrunnlaget nå i høst har vært rimelig grei i forhold til min situasjon og en realitetssjekk opp mot egen fødselsattest. Jeg har løpt drøye 1100 km de 3 siste måneder. Mitt forrige løp hvor man hadde en viss ambisjon var Hadsel maraton den 4. august. Etter den tid har det kun vært rolige (lang)turer ispedd progressive økter og noen få intervalløkter. Jeg har unngått sykdom og skader, og prioritet nr. 1 er at man skal glede seg foran hver treningsøkt. Dette har jeg klart! Min enkle filosofi er et at kropp og løpeglede skal overstyre et fastlagt treningsprogram. Kan jeg da være forberedt til Bislett 24-timers? Ja, selvsagt!
Når jeg stiller opp på startstreken om drøye 2 uker så vet jeg selvsagt at målet er å holde bein og kropp i bevegelse i 24 timer. Man vet også at det kommer til å bli store prøvelser, både fysisk og mentalt. Er det mulig å lure sitt eget hode slik at oppgaven blir overkommelig? Tja, kanskje.
Slik jeg vurderer mulige løpsopplegg så er det to ytterpunkter: Man kan velge ”Rema-metoden, det enkle er ofte det beste”, det vil si å starte løpet uten en plan, bare løpe og la timene gå, og så kommer man så langt man kommer på 24 timer. Denne planen kan definitivt fungere for meg.
Det andre ytterpunktet er å lage en ”Egon Olsen-plan” basert på tidligere erfaringer om hvor langt man skal komme for eksempel hver time for å klare egen målsetning. I utgangspunktet er det en fin plan, men et 24-timersløp består av mange opp-/nedturer og man vet aldri når disse inntreffer. En slik plan vil for meg være en stressfaktor, spesielt i siste halvdel av løpet, og jeg ønsker å bruke den lille energien jeg har igjen på andre ting enn å ha kontroll på passeringstider.
Velger man da det enkle eller setter man opp en plan der alt er taimet og tilrettelagt?
For min del handler det mer om å bryte ned løpet, og sette ulike delmål underveis. Disse målene trenger ikke nødvendigvis å inneholde konkrete tidsmål og/eller distansemål, men mer en ”egenfeiring” av å nå en milepel. Disse milepelene vil både være kjente distansemål, men også noen kuriositeter som har en mening for meg.
Så hvis dere ser meg spise litt mer sjokolade enn normalt og skåler i cola så har jeg mest sannsynlig nådd en av milepelene under:
42,2 km (maraton). Hvis bein og kropp fungerer så er dette en ren transportetappe (hovmod står for fall). Det bør være god stemning i leiren etter ca 5 timer.
50 km. Å passere 50 km er et fint sjekkpunkt, og man har da unnagjort ca 25% av tilgjengelig tid.
68,47 km. Jeg løper for Team 6847, og da er det helt naturlig å legge inn et sjekkpunkt her med litt feiring i form av cola og sjokolade.
80 km (50 miles). 50 miles er unnagjort, og jeg er halvveis til drømme-målet.
94,08 km. Stemningen i leiren er nok ikke like god her, så da er det greit å minne seg selv hvor man kommer fra (postnr).
100 km. Mission complete ift plan. Det bør nå gjenstå i underkant av 11 timer av løpet…
Her stopper mine delmål, og det er flere årsaker til dette. Jeg tror (og håper) at jeg har noenlunde kontroll på hva som vil skje fram til jeg passerer 100 km. Forutsetningen er selvsagt at kropp og bein spiller på lag denne dagen og at man ikke får skader. I tillegg kjenner jeg mitt eget lynne rimelig godt, og jeg kommer til å forbanne en idiotisk planlagt ”egenfeiring” av den trauste Datsun 120y etter 120 km. Det vil ikke være formildende å vite at denne planen/idéen ble laget da man lå henslengt på sofaen med gode bein og et halvtomt rødvinsglass.
Nei, de siste 10 timene blir en intern mental kamp mot meg selv som jeg akter å gå seirende ut av!
Apropos mentale utfordringer. Jeg hadde håpet at i år skulle jeg kun kjempe mot min egen demotiveringscoach på venstre skulder. Jeg har forstått at årets speaker vil være den samme som i fjor – Norges eneste selvutnevnte demotiveringscoach – Henning Lauridsen. Om det ikke var ille nok i fjor å løpe på en 546 meters bane nede i kjelleren på Bislett gjennom 24 timer så måtte man pine seg gjennom ”Främling” av Carola fra høyttaleranlegget flere ganger pr time – dette gjør noe med sinnsstemningen!
I år vil jeg møte denne utfordringen med ”angrep er det beste forsvar”. Jeg har derfor bestilt ”If I let you go” med Westlife fra kl 22:00 til kl 04:00. Selv om jeg kun konkurrerer mot meg selv så vil jeg anse muligheten som klassevinner i Menn 45-49 år som rimelig stor. De fleste i min klasse vil nok rømme Bislett ila natten…
Hva er så min målsetning i år? Svaret er enkelt og greit; 18 km lengre enn i fjor, dvs 150 km! Drømmen om 100 miles (161 km) skal vekkes til live på et evnt relevant tidspunkt i løpet. MEN, jeg er veldig klar over at mye kan gå galt i løpet av 24 timer. Først og fremst skal man ha det gøy – helst i 24 timer. I tillegg er det mange trivelige, men smågale folk man løper sammen med!
Jeg gleder meg til å gå ned i kjelleren!
Følg med – ”Oppgjørets time” kommer om drøye 3 uker!
Vi løpes,
Trond Arne Liavik
Breaking 3:20 
Ett svar til “Bislett 24-timers – hvordan forbereder man seg egentlig på dette?”