”Good luck to everybody, and remember that you only have 24 hours” (hørt fra speaker Henning Lauridsen da starten gikk).
Det var egentlig den meldinga jeg trengte da startskuddet gikk. Det høres selvsagt helt crazy ut, men man har faktisk bare 24 timer på å komme seg gjennom flest mulig runder nede i kjelleren på Bislett for å nå sitt eget mål. På (nesten) samme måte hvis man har som målsetning å løpe 3000 meter i 4:00-fart – da har man kun 12 minutter til disposisjon 😉 Fordelen med et 24-timers løp er imidlertid at man slipper blodsmaken i kjeften.
På sedvanlig vis hadde man i forkant av løpet gått ut med målsetning om 150 km, og man hadde i tillegg klart å blåse ut drømme-målet på 100 miles. Jeg hadde sågar laget en konkurranse der det vanket en marsipangris til vinneren som tippet hvor langt jeg kom til å løpe. Vel, døgnet var nå kommet da en gammel sliter skulle levere i virkeligheten – ikke bare på sosiale medier.
(Les her om løpet fra i fjor og årets forberedelser)
Døgnet – fra lørdag 24 november kl 10:00 til søndag 25 november kl 10:00.
Jeg ankom kjelleren på Bislett stadion en drøy time før start, og fikk hentet mitt spesialbestilte startnummer – 150 (gjett hvorfor!). Deretter ruslet man over til supportsonen der man fant et ledig bord som var satt opp av arrangøren. Dette skulle være min stasjon de neste 24 timene. Selv om jeg tok utgangspunkt å benytte mattilbudet som arrangøren tilbød hadde jeg med litt drikke og mat som var ment å bruke på slutten av løpet.
Jeg hadde på forhånd avtalt å dele bord sammen med ultra-damene Rakel og Wenche fra Lofoten. I tillegg var Stig, mannen til Rakel, med til Oslo for å supportere kona. Generøse Lofotværinger inkluderte meg i denne supporten, og i ettertid ser jeg at dette var til meget god hjelp! Jeg hadde også fra tidligere hatt kontakt med Guro Skjeggerud fra Tromsø som skulle være støttespiller for Åshild da ho selv ikke kunne løpe pga skade. Også Guro hjalp meg hele veien gjennom 24 timer. Fra å reise alene hadde jeg nå plutselig et apparat på sidelinja – snakk om luksus! J
Løpebanen på Bislett er på 546 meter, og jeg har fra tidligere løpt noen runder der nede. Jeg valgte likevel å gå 1 runde for meg selv før start – kall det gjerne en meditasjonsrunde. Det var på denne runden jeg tok det endelige valget på noe som har surret litt i hodet et par uker – Jeg går for 100 miles (161 km)! Målet på 150 km lå fast, men hodet ble skrudd i riktig modus. ”Trond Arne, det er nå du har sjansen – det er nå du har muligheten”.
Starten på løpet og de første timene gikk som forventet. Jeg fant fort riktig fart (6:40-6:50 min/km) som tilsvarer i underkant av 70 minutter på 10 km. Jeg har veldig liten erfaring med slike 24-timersløp, men jeg vet at kunsten er å løpe litt saktere enn sakte-løping (ift eget nivå). Dette er faktisk en utfordring når både bein og kropp er 100%. Tidlig i løpet kom jeg i prat med en veldig trivelig kar fra Bodø, August Steffensen. Dette var hans første 24-timersløp og han hadde litt av samme innstilling som meg. I tillegg hadde han satt i gang en innsamling til Kreftforeningen ifm sitt løp. Kudos!
De første timene gikk med til å få i seg nok drikke og næring helt fra starten. Arrangøren stilte også i år med et godt utvalg, men jeg holdt meg kun til vann, frukt og brødmat. Dels for å unngå magetrøbbel og for å gjemme godbitene (sjokolade, cola m.m.) til senere ut i løpet. Ellers så gikk rundene greit ved å høre på musikk fra høyttalere som var plassert ut over hele banen , studere løpestilen til andre løpere samt prøve å analysere ”Hvor gikk det galt i ditt liv” til alle oss som løpte rundt i et hamsterhjul.
Etter et par timer får jeg et spørsmål fra Guro når jeg passerer supportsonen: ”Hvor langt skal du løpe?” Shit, hva svarer jeg nå; målet er 150K, men hodet er innstilt på 100 miles. Jeg snur meg, og angrer allerede på svaret da jeg slenger ut: 161 km…
Etter 6 timer har jeg passert 51,32 km, og jeg ser i ettertid at jeg da hadde løpt ca 2 km lengre enn løpet i fjor. Bein og kropp kjentes veldig bra ut, og det var ingen problem med næringsinntaket. Som i fjor kom Team 6847, avd Oslo ved Anja innom, og jeg fikk tatt en kort og fin prat med henne. Det var veldig hyggelig – og motiverende – at noen faktisk kom innom og sjekket ståa! Takk Anja! J
Snittfarta etter 6 timer lå på 6:57 min/km. Det var satt opp en egen storskjem ved start/mål-området som viste hvor mange runder man hadde løpt, total distanse, plassering og snittfart. Jeg valgte bevisst kun å forholde meg til løpte km. Farten skulle styres etter hvordan kropp og bein føltes og ikke hva som ble vist på en TV-monitor.
Mellom time 6 og 12 gikk farta naturlig nok litt ned, men i motsetning til i fjor klarte jeg i år å holde noenlunde jevn fart i denne perioden uten å ta pauser utover nødvendige stopp mht mat/drikke, do-besøk og massering av lår. Kroppen føltes veldig bra, og etter ca 10,5 timer la jeg inn 3 runder i 5:20-fart for å bryte litt opp i løpemønsteret. Det føltes faktisk helt greit å holde denne farta, men valgte klokelig å gi meg etter 10 minutter. Det som var ekstra gøy var at man nå løp forbi flere av de raskeste gutta på banen!
Etter 12 timer hadde jeg løpt 95,55 km, og snittfarten var nå sunket til 7:29 min/km. I forhold til fjoråret hadde jeg løpt ca 9 km lengre. Klokken var blitt 22:00 på lørdagskvelden, og det var nå utover man ville få svar på flere ting; er treningsgrunnlaget bra nok, er den mentale tilstand klar for kampen utover natta, og sist men ikke minst, vil man klare å få i seg næring? Man kjente selvsagt at både bein og kropp hadde holdt det gående i 12 timer, men jeg var veldig klar for kampen som skulle komme! Motivasjonen var på topp og jeg visste at jeg lå godt an i forhold til egen målsetning (100 miles).
Jeg hadde på dette tidspunktet av løpet allerede fått flere hilsninger fra familie og venner som ble lest opp av speaker. Dette var utrolig motiverende og gav ekstra inspirasjon! Takk til Marit som ga en klar beskjed om at det gikk for sakte – herlig! Takk til Lisbeth fra Tyskland som ønsket meg velkommen til Hamburg Maraton i april 2019 (vi får se – Breaking 3:20 i Hamburg høres ikke feil ut!), takk til mine kjære Solfrid og Emrik <3, og takk til alle dere andre! Jeg fikk imidlertid en ny hilsen etter midnatt. Når man får en hilsen fra en tidligere arbeidskollega som man ikke har snakket med på 5-6 år som sier at han følger med og at jeg må stå på så gjorde det veldig inntrykk! En herlig blanding av overraskelse, følelser og en kraftig motivasjonsboost! Takk Ola – den var kjærkommen!
Hvordan utartet natta seg mellom kl 22:00-04:00 (12 – 18 timer løpt)? Jeg har hele tiden ment at man må gjøre denne type løp så enkelt som mulig, dvs at man ikke kompliserer ting alt for mye. Jeg tror dette er oppskriften for meg. Men likevel, jeg har ikke tall på hvor mange treningsturer i forkant jeg har hatt der jeg har tenkt og visualisert akkurat på denne perioden av løpet. Denne perioden av løpet er svært viktig, og som jeg nevnte i en tidligere bloggpost mente jeg at jeg ville ha kontroll fram til 100 løpte kilometer. Jeg var nå kommet til dette stadiet, og ikke f.. om psyken skulle knekke meg. Om jeg ikke hadde koblet på dieselmotoren fra før så ble denne fyrt opp nå. Det var nå det gjaldt – det var nå man skulle vise hva som bodde i meg. Det ble selvsagt litt hyppigere stopp ift massering av bein og inntak av næring enn tidligere i løpet. Marsjfarten var naturligvis lavere men jeg klarte faktisk å løpe gjennom hele denne perioden. Det vil si at man nå hadde LØPT i 18 timer!
Fra 12. til 18. time hadde jeg tilbakelagt en distanse på ca 38 km. Ikke direkte imponerende på 6 timer i en normalsituasjon, men jeg var utrolig fornøyd! Jeg hadde faktisk nå passert den distansen jeg fullførte fjorårets løp på. Jeg rundet 18 timer på 133,22 km der snittfarta nå var ramlet ned til 8:05 min/km. På samme tidspunkt i fjor var distansen rundt 108 km…
Hvordan var egentlig ståa nå? Jeg var mørbanka i lårene, flere vannblemmer under føttene, gnagsår på ymse plasser , trøtt og med et følelsesregister i fritt spill. I tillegg var det utfordrende med å ta til seg fast føde, selv en sjokoladebit var ikke særlig fristende. Psyken derimot, den var fortsatt slik jeg ønsket – det var kun innspurten igjen, 6 timer! Bit tennene sammen, kjemp, det er nå løpet pågår, og kun 27 km til 100 miles!
Etter 19 timer (kl 05:00 på natta) og 139 løpte km var det bare å innse at løpingen måtte erstattes med gange. Lårene var nærmest ødelagt! Jeg fant fort ut at gang-farten var ca 4 km/t med et par raske blikk på TV-monitoren, men det å regne ut hvor langt man kom med denne farta på 5 timer virket nærmest håpløst. Jeg klarte etter hvert å finne ut av dette umulige regnestykket – 20 km. Faen, dette betyr trøbbel i forhold til 100 miles!
Jeg gikk hele veien inn til 150 km, og da jeg rundet 275 runder runget det et skikkelig ”JAAAAAAA” i hele kjelleren. Beklager til dere som stod i nærheten på det tidspunktet! Jeg hadde klart det fastsatte målet!! Men det gjenstod fortsatt 2,5 timer av løpet…
Den neste halve runden tok følelsen overhånd, noen tårer kom fra øyekroken mens jeg startet å løpe! Ja, jeg løp, jeg løp faktisk, jeg løp selv om par stykker gikk forbi meg!! Jeg visste at så lenge jeg løper så klarer jeg 100 miles – ”Æ skal fan mæ naile den der forbainna 100 miles’en!”
Jeg løp 8 runder – som tilsvarer ca 4,3 km. I denne perioden klarte jeg til og med å rope til Guro: ”Dette er faktisk gøy!” Ja, jeg var dødssliten, men humøret var intakt, psyken også!
Da det gjenstod drøye halvannen time og jeg hadde passert 155 km var det helt klart: JEG KLARER DET!!
Nå skal jeg cruise inn de siste 5 km og bare ”nyte” øyeblikket! Det er dette jeg har trent til det siste året, de siste månedene, de siste dagene og de siste timene. NYT! Løpingen var over, og jeg gikk den siste halvannen timen før sluttsignalet gikk.
En ny speaker var satt inn den siste timen, en propell av en speaker! Musikken ljomet, publikum heiet, løpere som hadde sovet litt kom ut på banen, mens andre deltagere satte opp farten. Den nye speakeren gjorde selvsagt alt han kunne for å få meg til å løpe; ”Du har på deg løpesko. Du er på en løpebane. Hvorfor går du da?” Jeg bare gliste og fortsatte å gå. Klokken 09:48:03 på søndags morgen hadde jeg rundet 295 runder på ett døgn! 161,07 km! Jeg klarte det! Jeg klarte faktisk å nå drømme-målet på 100 miles!!!
Supportsonen var på andre siden så jeg fortsatte å gå mens jeg på nytt måtte tørke bort noen forløsende tårer. Det gjenstod enda noen minutter av løpet, men da jeg kom fram til supportsonen fant jeg fram en stol og satte meg ned. Løpet var over for min del. Distansen ble 161,444 km på 24 timer!
Tusen takk til Guro og Stig som støttet meg fra sidelinjen. Dere var gull verd som sørget for næringsinntak og fikk pushet meg ut på løpebanen! Dere gjorde en suveren jobb! Takk til mine gode medløpere Rakel og Wenche fra Lofoten, Åshild fra Tromsø, August fra Bodø, Liss fra Oslo/Harstad og til alle dere andre glade løpere. Takk for alle oppmuntrende ord gjennom 24 timer!
Tusen takk til Olav & co i Romerike Ultraløperklubb som arrangerte og tok vare på oss løpere gjennom ett døgn! Dere leverte!! Takk til speakeren Henning gjennom 23 timer – fantastisk jobb!
Takk kjære Solfrid at du lar meg få lov til å holde på med denne galskapen. Love you!
Funfacts:
Nr 43 (av 133) totalt
Nr 30 (av 87) blant alle menn
Nr 4 (av 14) i klasse Menn 45-49 år
Raskeste runde: Runde 155 (etter 84 km). Tid: 02:56
Tregeste runde: Runde 270 (etter 147 km). Tid: 16:23
(en sjekk viser at det lengste stoppet var på ca 7 minutter).
Nå videre framover skal jeg prioritere å rekke minst mulig ift løping, men plutselig er vi kommet inn i år 2019 og da skal jeg løpe maraton på under 3 timer og 20 minutter!
Om jeg deltar på Bislett 24 timers til neste år? Tja, ikke helt utenkelig, og sjansen er større hvis Henning Lauridsen fortsetter som speaker. I tillegg hadde det jo vært kult å løpe 4 maraton på ett døgn…
Jeg leverte – og jeg er litt stolt av meg selv!
Vi løpes!
Trond Arne Liavik
Breaking 3:20 