Døll og dvask i Syden

Etter en oppløftende sesong i 2018, med 39:45 på mila og 1:30:13 på halv, skulle prosjektene #Breaking320 og #løpekroppen2019 fortsette med fornyet styrke inn i det nye året.

I-landskatastrofe

Januar ble grei nok. Februar og mars ble en to måneders sammenhengende i-landskatastrofe. Mye jobb og lav treningsmoral gjorde unge Føre til en døll og dvask gutt.

Nokså unge kompanjong Liavik fra B320-bataljonen holdt koken med sin tredje deltakelse på Bislett 50 km i februar. Han, som nå er halvveis i en 18-ukers opptreningsperiode frem til Midnight Sun Marathons 30-årsjubileum, må da vel ligge langt foran? Han har mengden, men har han farta? Uansett, han har en plan og han følger den. Det bør gi resultater. Det blir spennende å følge hans reise under MSM lørdag 22. juni fra kl 20:30!

Men tilbake til den kardio(d)vaskulære misfiten fra landsdelen hvor det er «ise fette kaldt», hvor gressbrannfare er noe vi bare hører om på Dagsrevyen og hvor selv lukten av asfalt er fraværende frem til sola snur igjen ved St. Hans. Enn at jeg tillater meg selv å synke så lavt formmessig? Late som om løpeformen er hermetisk når den i realiteten er ferskvare. Leve som om karbolading av typen «jula varer helt til påske» er nødvendig for å være klar til vårens løpetid. Hadde enda jobben min vært fysisk, så kunne jeg kanskje sluppet unna noen av vinterens straffekilo. Men nei, arbeidsdagen tilbringes på kontor.

Jada, jeg vet det ligger i hodet. Det er mye som ligger der. Det aller meste faktisk. Ikke noe å skylde på, annet enn meg selv, når det gjelder kosthold. Ei heller når det gjelder å komme seg ut selv om det er seint og mørkt og kaldt og glatt og vind og surt. Det ligger i hodet. Men mulig jeg bør skifte til flat terskel på ytterdøra. Og kjøpe mølle. Og gå til innkjøp av et par nye løpesko.

Treningsleir i Syden

Men så kom to kjærkomne ferieuker på Gran Canaria, og tradisjonen tro er det løpings om morran før de andre rekker å si «buenos dias». Opp i otta, alt fra kl 05.15 til 6 og tilbake kl 07.10 – fortsatt i otta – for å rekke frokost kl 07.30.

For å booste formen satset jeg på å tyne meg gjennom korte intervaller så ofte som kroppen tillot det, og spe på med rolige økter mellom. Og ellers stjele meg en kilometer eller to ved høve.

Det begynte jo utrolig bra med gnagsår under vinterlagrede føtter bare timer etter ankomst. Jeg måtte bare teste asfalten uten sko. Noen økter og gnagsårplastre senere, var alt tilnærmet som normalt igjen.

Jeg fikk kjørt et par av intervalløktene to ganger for å kunne sammenligne. Både 10 x 800 m og 15 x 400 m ble gjennomført med store forbedringer, naturlig nok. Har ikke helt føling med egen VO2maks/terskelfart, og har ikke løpt med pulsbelte så langt i 2019. Men jeg fikk smakt på 3:30-tempo på et par av de raffeste dragene.

Jeg fikk løpt 220 km på 14 dager, noe jeg må si meg svært fornøyd med.

Breaking 3:20 er representert på to distanser under Midnight Sun Marathon 2019. Foto: Thomas K. Føre.

Påskens budskap

Bart Yasso-økta med 10 x 800 m skulle tilsi at Breaking 3:20 er innenfor rekkevidde i 2019. Men det er likevel et stykke igjen til den kan regnes som bænkers! Tempoøktene kommer med vårens konkurranser, og så må jeg få ei langøkt i uka. Jeg bør ligge på 60-70 km løping i uka over tid.

Påskens budskap får derfor være at #løpekroppen2019 har gjenoppstått fra de dølle. All erfaring tilsier at jeg faller tilbake til gamle synder, før eller siden, men jeg håper selvsagt å utnytte denne kickstarten i videre forberedelser til #løpekroppen2019.

Høstmaraton for pokker

Under MSM skal jeg løpe halvmaraton. I skrivende stund er målet sub 1:30. Jeg har ikke planlagt noe maraton i år, som i seg selv nærmest burde diskvalifisere til å synse om Breaking 3:20. Det blir likevel neppe noe maratonløp i vår.

Jeg kan ikke tillate meg selv å bryte Tromsø Mountain Ultra 50 km-streaken som til nå teller syv strake siden 2012. Her vil det dessuten være mer i nærheten av Breaking 6:40 tidsmessig. En slik utskeielse, for øvrig behørig beskrevet på egen blogg, er ikke optimal med tanke på en høstmaraton.

Jeg må da for pokker få inn et maratonløp i kalenderen. Kanskje jeg skal prøve Amsterdam eller Frankfurt igjen. Eller kanskje München.

Vi får se. Det løser seg nok for dølle og dvaske gutter.

Løpehilsen,
Thomas K. Føre

Reklamer

Reisen fortsetter

DCIM100GOPROGOPR1136.
AMSTERDAM MARATHON 2016: Selfie etter eget løp. Viktig å heie inn medløperne fra Northern Runners som deltok på de kortere distansene.

Å løpe maraton er noe helt spesielt. Å løpe maraton på under 3 timer det samme. Verken det første eller det andre er alle forunt. For to løpeglade karer fra nord lever drømmen om sub3, altså det å få oppleve å løpe et maratonløp på under 3 timer, videre. I mellomtiden nøyer vi oss med å prøve å løpe neste maraton under 3:20 (igjen), og så tar vi det derfra. Persen til undertegnede er på 3:02:55 fra Oslo 2014, men jeg har ikke løpt under 3:20 siden Amsterdam 2016. På tide å komme dit igjen? Dette er ikke en reise som begynner nå, det er bare en reise som fortsetter så lenge det er gøy og det gir mer energi enn det tar. Høres ikke det ut som en helt OK plan, folkens?

Løpeglede i nord,
Thomas K. Føre