Årets løpesesong begynner å nærme seg en slutt, og som tidligere år har også 2018 vært fylt med treningsglede og mange fine opplevelser. Pr dd har man inneværende år passert 3000 løpte km, vært skadefri og gjennomført et par frivillige løpe-stunts (noen vil hardnakket si «galskap»). Årets villeste stunt gjenstår – Bislett 24 hours om knappe 4 uker.
Hva så med maratonløpingen i år? Joda, jeg har gjennomført 2 kortreiste maraton, hhv Midnight Sun Marathon (MSM) i Tromsø i juni samt Hadsel Maraton i begynnelsen av august. Målsetningen for 2018 var å løpe under 3 timer og 30 minutter (sub 3:30) på 42195 meter. Denne målsetningen har man hatt siden første maraton i 2015 (Stockholm Marathon), og man har prøvd noen ganger i etterkant. Som regel har alt sett svært lovende ut etter 28 km, men etter 30 km har alt falt i grus…
Inngangen til løpene i år var helt forskjellig. Foran MSM forsøkte man å forberede seg best mulig (hva nå det måtte bety?) med både gode langturer og spesifikke kvalitetsøkter. Før 2018 var min beste-notering på maraton 03:34:29 satt under MSM i 2016. Jeg har imidlertid hatt et «tidligere løpeliv» da løp jeg Oslo maraton (1993) på 03:25:04. Å slå denne tida har vært et drømmemål!
Tilbake til årets løp i Tromsø. Jeg skal ikke skrive en ultra-lang avhandling fra løpet, men den fysiske formen var okei og i forkant hadde man analysert mine tidligere løp ned i den minste detalj og fått etablert en god gjennomføringsplan. Alt lå dermed til rette (nok en gang) for sub 3:30, og man stilte på startstreken med høye skuldre og pulserende nesebor. Starten på løpet gikk som forventet, og da man hadde løpt over Tromsøbrua og til fastlandet etter ca 2 km fikk man satt på cruisekontrollen i underkant av 5 min/km. Andre løpere dro ifra og det kom nye løpere forbi. Det var for så vidt helt greit – jeg konkurrerer kun mot meg selv og klokka.
Tilbake i sentrum og halvveis i løpet kjentes både kropp og bein helt fine ut, og nå opplevde man noe nytt; jeg begynte å innhente løpere, og dette gjorde noe med motivasjonen. Jeg lyver hvis jeg sier at alt kjentes greit da man passerte 30 km, men han lille karen på min venstre skulder uteble, og jeg passerte på 2 timer og 24 minutter – godt innafor tidsskjema! Jeg antok likevel at han snart skulle dukke opp. Ved vending ute ved flyplassen etter 32 km var det imidlertid noe annet som dukket opp, et fyrverkeri av en motvind – det var som å løpe rett i en vegg. Det var nettopp dette jeg trengte – løpe alene og stange i en vegg på Kvaløyveien helt fram til 39 km… Farten gikk selvsagt ned, min egen demotiveringscoach på venstre skulder dukket etter hvert opp, men heldigvis kom det forbi mange kjente halvmaratonløpere som ga noen gode ord. Takk til 1:16-løperen Stian som slengte ut «Tenk teknikk!» Her var det bare å mobilisere hele veien inn til mål. Etter 39 km og avskjed med motvinden skjønte jeg at 3:30 vil gå såfremt man ikke fikk full brems. En meget fornøyd løper passerte mållinjen på 03:28:43! Sub 3:30 var i boks!
Samme kveld og påfølgende dager surret selvsagt spørsmålene i kategorien «enn hvis» i eget hode. Enn hvis det ikke hadde vært motvind, enn hvis det ikke hadde vært for «ditt», enn hvis det hadde vært «datt». Analyse-kongen på ting man ikke får gjort noe med var i sitt ess 🙂
Etter Tromsø ventet et par ukers restitusjon og deretter 3 ukers familietur til Thailand. Prosjektet «Enn hvis man løper et maraton uten forberedelser» ble tenkt og noen få minutter senere var man påmeldt til Hadsel maraton den 4. august (Nøyaktig 7 uker etter MSM). I denne 7-ukersperioden trente jeg nesten daglig, men det var kun «koseturer» uten form og kvalitet. Den lengste treningsturen jeg hadde var på 13 km (100 runder rundt resort’en i Thailand) og etter hjemkomst til Norge fikk jeg kjørt en intervalløkt i forkant av Hadsel.
Utgangspunktet for Hadsel maraton var dermed: 7 uker siden forrige maraton, kun rolige treningsturer på 7-10 km der farten knapt hadde vært under 5 min/km og totalt fraværende av maratonspesifikke turer.
Foruten en fin tur rundt idylliske Hadseløya var målsetningen å gå «all in» for sub 03:25:04 (Oslo-persen) med jevn fart hele veien. Ville dette være mulig med ovennevnte forberedelser? Jeg tvilte sterkt, og regnet med å få full stopp etter 25-30 km. Det var bare en måte å finne dette ut på, og dermed var familien på helgetur til Stokmarknes den 3. august.
I motsetning til Tromsø stilte jeg til start med lave skuldre, helt avslappet uten ambisjoner og hadde hodet blottet for analysearbeid bortsett fra en klar formening om å løpe jevnt i en bestemt hastighet.
Startfeltet var lite, rundt 20 personer. Marius Jørgensen fra Vesterålen samt en kar fra Bodø forsvant allerede fra start, og jeg ble løpende i en fin liten gruppe de første 5-7 km. Tempoet var som ønsket og foreløpig kjentes det bra. Etter hvert var det kun jeg og en fra Stavanger som opprettholdt farten, og vi vekslet fint med å dra i front. Vi vekslet derimot ikke et «kløyva ord» med hverandre, men fant likevel flyten sammen. Takk Torleiv! Da vi hadde passert Melbu etter ca 26-27 km økte min kompanjong farta, og jeg innså at det mest fornuftige var å ligge på min flytfart.
Passering 30 km ble unnagjort på 2 timer og 22 minutter så alt var i henhold til min enkle lille plan. Jeg har tidligere deltatt på halvmaraton så jeg kjente godt til traséen på slutten. Mellom 32 og 36 km er det noen fine stigninger og mye kupert. I denne fasen av løpet er selv en uskyldig fartshump å regne som et mareritt for meg. Det var bare å mobilisere, og minne seg selv titt og ofte om at «det er i dag det er maraton, i morgen er det for sent». Jeg håper også at det ikke var noen på Lekang som hørte en løper snakke med seg selv i de verste kneikene – «inte tappa greppet, inte tappa greppet»…
Jeg kom meg gjennom denne fasen på høvelig vis selv om farten naturligvis gikk ned. Nå gjenstod kun 6 «lettløpte» kilometer inn til mål. Jeg visste også at jeg snart kom til å møte halvmaratongjengen der flere bekjente deltok. De skulle IKKE få se en slagen mann som hadde resignert. Da jeg så K. Ulriksen komme i tet var det bare å finpusse på løpssteget, være lett og bevegelig samt innta et overlegent glis. Jeg er litt usikker om jeg klarte å innfri alle mine selvpålagte løfter til alle bekjente, men det ga meg hvert fall en boost gjennom et par kilometer.
Etter drøye 39 km hogg det til på baksiden av låret. «Nei, det skal ikke være mulig. Alt har gått på skinner så langt». Heldigvis klarte jeg å få kontroll og fullførte inn til mål, dog med km-tider på 5:20.
Tida ble 03:21:01. 7 minutter og 42 sekunder bedre enn MSM for 7 uker siden. Jeg var fornøyd, ikke jublende glad eller overlykkelig over prestasjonen. Jeg var fornøyd med å ha gjennomført en maraton uten sprekk, løpe siste halvdel nesten like fort som første halvdel. OG ikke minst, få bekreftet at på mitt nivå handler det kanskje ikke så mye om detaljer på trening og hva man putter i kroppen 2 dager før løpet, 2 timer før løpet osv. JA, et godt treningsgrunnlag må ligge i bunnen, men mest av alt tror jeg det handler om å gjøre ting litt enkelt, ikke brenne alt av overskudd på detaljer i forkant av løpet, samt gjøre den forbanna jobben som kreves når man passerer 30 km! 🙂
Jeg fortsetter videre framover med maraton og prøver å ta små steg i trappa for hver gang. I 2019 er det sub 3:20 som gjelder (som inkluderer masse løpeglede og opplevelser på veien) og så kan man fortsette å drømme om 3 timer og 15 minutter…
Vi løpes,
Trond Arne Liavik
Breaking 3:20 